Reisedagbok USA - # 3

Las Vegas - the city that never sleeps.

Igjen fikk vi låne kirkevanen og da bars det ivei atter en gang, hele gjengen i en og samme bil, men denna gangen i retning Las Vegas, Nevada.
Kjøreturen var lanng og varm. Las Vegas er jo en by som er bygd midt i heteste ørkenen, og det kjentes! Vi kjørte gjennom ørkenen i flere timer, med en gammel van som ikke akkurat har det nyeste innen aircondition. Svette og klamme, men med godt humør :) Omsider kom det en by til syne midt i ingenmannsland; Las Vegas.

Etter å ha sjekka inn på et knallfint hotell gikk første kvelden med til å spise på Hard Rock og gå rund på "The Strip", som er hovedgata i Las Vegas. Det var så mye å se og mange inntrykk å fordøye. Masse folk og lys og musikk overalt! Det som er litt morsomt er at man nesten finner hele verden der. Et hotell som heter "Paris" er forma som eiffeltårnet, et hotell heter "New York, New York" og har frihetsgudinnen utafor osv.

Det finnes jo ikke et hotell uten casino der, så etter å ha gått rundt i heten (sjøl etter at sola gikk ned var det 30 plussgrader) gikk vi tilbake til hotellet for å prøve oss på spilleautomatene. Jeg fikk ikke helt tak på det i begynnelsen, men ble veldig fascinert av miljøet.
Folk sitter  i flere timer på dissa automatan og trykker og trykker. Som regel sitter dem alene, eller kanskje to venner ved siden av hverandre på hver sin automat og småsnakker litt iblant. Mange vinner faktisk en del også, men det virker som dem bare spiller det bort. Også går det servitører rundt og tar i mot coctailbestillinger.
Så er dem som spiller poker og roulette, det ser egentlig ganske koselig ut. En liten gjeng som sitter rundt det bordet og drikker øl og ler. God stemning! Og til slutt har vi dem som er der for å feste. Vi så innmari mange unge frøkner med lårkorte kjoler og stiletthæler som kun var ute og rangla, både inne på diskotekan på hotellet og ute på gata.

Hoover Dam

Det ble langt på natt før vi fikk lagt oss, og dagen etter var det rise and shine og klart for en liten utflukt.

Rundt en times kjøretur fra lysbyen ligger Hoover Dam. Det er et kraftverk som ligger på grensa mellom Nevada og Arizona. Før var detta Amerikas største kraftverk, mens no forsyner det ca 1 % av energien i USA. Pappa, Frank og jeg ble med på en guida tur inni kraftverket etter at vi alle hadde studert det utvendig. Heten var intens også denna dagen, men det var faktisk ganske interessant, sjøl om guiden snakka veldig fort og veldig amerikansk. Lurer dokk på mer om Hoover Dam, står det mye om det på wikipedia. Eller enda bedre; reis til USA og besøk den sjøl! ;)

Etter en lang og het dag, sjekka vi inn på et enda finere hotell enn det vi bodde på den første natta. Her bodde vi i 21. etasje, det må vær høyere enn jeg noen gang har oppholdt meg over lengre tid. Kvelden gikk med til et godt måltid og enda mer vandring i byen som aldri sover. Det kom til og med en søt, eldre herremann bort til Frank og meg, og spilte en melodi for oss på munnspillet sitt mens vi stod og så utover vannet ved Belagio (som forøvrig er et hotell). Vi kom akkurat for sent til å se det berømte vannshowet som pleier å være der, men vi hadde det fint lell. Ellers så begynte jeg å få taket på de enarma bandittene (spilleautomatene), og jeg vant vel 100 dollar på dem. Ikke at det er noe å hoppe i taket for, men det er jo alltid gøy å vinne.

Turen tilbake - en historie for seg sjøl.

På tilbaketuren bestemte vi oss for å kjøre gjennom Death Valley, slik at vi fikk se det laveste punktet i hele Amerika. Som sagt, vi kjørte gjennom ørken, men for å komme til Death Valley måtte gjennom et bokstavlig talt øde landskap. Kun ørken så langt øyet kan se, ingen hus, og
minimalt med biler. Og med en temperatur
på rundt 45 grader og stekende sol,
og sjølsagt ingen mobildekning, er det et av
de siste stedan man vil kjøre seg fast, få motorhavari, gå tom for bensin etc. Det er en grunn til at det kalles Death Velley. Og hva skjer? Vi kjører oss fast i sanda! Både pappa, Frank og onkel prøvde å få oss løs, og vi damene prøvde å dytte så godt vi kunne.
Vi gravde oss egentlig bare enda djupere ned i sanda. Vi prøvde alt vi kunne komme på for å komme oss løs, men ingenting hjalp og varmen ble bare mer og mer intens.

Omsider stilte jeg meg langs hovedveien for å se om jeg fikk stoppa en bil, og det fikk jeg. Det viste seg faktisk at det var en redningsbil, men dem hadde ingen tau med seg. Siden det ikke fantes dekning midt i ørkenen heller, dro de to eldre menneskene i redningsbilen av sted og dem lovte å ringe etter en tauebil til oss så snart dem fikk dekning. Alt vi kunne gjør var å vente enda mer. Det gikk vel en time før vi plutselig så redningsbilen komme tilbake, dem kom med den informasjonen at dem hadde fått ringt etter tauebil (AAA) og at den var på vei. Ingen kunne si hvor lang tid det ville ta, men den var iallefall på vei. Dem ga oss nummeret sitt og ba oss ringe dem så snart vi hadde kommet oss ut derfra, slik at dem visste at vi var i god behold. Snille som dem var ga dem oss et par flasker vann før dem dro videre.

Takk til de to med redningsbilen, som i det minste ga oss vann.

Tida gikk, heldigvis hadde vi vann. Plutselig ser vi en brannbil kjøre forbi, og et lite øyeblikk trudde vi det kunne vær tauebilen. Jeg veiva med armene igjen, men brannbilen kjørte bare rett forbi. - Men helt plutselig kom den tilbake, og snille som dem var dro dem hele bilen vår opp av sanda. Det viste seg nemmelig at dem var med på et TV-program, "Top Gear", og helikopteret dem hadde med seg hadde fått øye på oss. 

Her kommer det rare;
Når vi kom oss til et litt mer sivilisert strøk, fikk kjøpt oss vann og roa oss litt ned, ringte onkelen min til AAA for å si ifra om at vi ikke trengte tauebilen likevel. Da fikk vi til svar at dem ikke hadde sendt ut no bil til oss, for den oppringinga hadde ikke blitt registrert og dem klarte ikke spore den opp heller. Vi ble litt sjokkerte, og tenkte at om ikke helikopteret hadde sett oss hadde vi kanskje venta på den tauebilen enda. Da onkel skulle ringe de to fra redningsbilen for å forsikre dem om at vi var i god behold, fikk han ikke tak i dem, sjøl om han prøvde flere ganger. Hele situasjonen var helt absurd. Kanskje dem var spøkelser? Det er jo masse spøkelseslandsbyer rundt om i det området der...

Uansett, vi kom oss ut av ørkenen på et mirakuløst vis, og vi hadde englevakt! Vi måtte sove over i en liten by som heter Pahrump, siden vi hadde brukt så mye tid på å stå fast i ørkenen. Dagen etter kjørte vi gjennom Death Valley nasjonalpark, og det var skikkelig vakkert.

Zabriskie Point, Death Valley. Toppene bak meg var
en gang havets bunn.

Badwater, Death Valley. Det hvite du ser
er salt og mineraler som regnet tar med seg
fra fjellene. Det samles her på det laveste
punktet i hele USA, 855 meter under havet.
(Badwater, fordi den lille tjønna med vann
som ligger der smaker supersalt)

Som dokk kanskje skjønner har jeg fått nok ørken for en stund. 40 grader i skyggen blir for mye for meg, spesielt når det knapt finnes skygge. Til tross for heten, og utallige mange timer i den gamle bilen, er detta en tur jeg aldri vil glemme.

Nye eventyr er rett rundt hjørnet.
Peace out!