For å være ærlig, har det ikke vært noe spesielt interessant å dele (ikke at det jeg har delt tidligere nødvendigvis har vært interessant), det har gått mest i kjedelige ting som skolestart, hodepiner, mangel på snø, nye rutiner, bacheloroppgave, overflod av snø, eksamen etc. - alle av den sort ingen andre enn mine nærmeste har interesse av å høre meg klage over. Men midt oppi dette her, føler jeg at jeg plutselig har blitt så voksen. "Har ikke tid", har blitt omtrent det jeg sier mest iløpet av en dag.
For et par uker siden møtte jeg en gammel venn som jeg ikke hadde sett på flere år. Han var en stor del av livet mitt på den tiden jeg var mer på leir enn hjemme. Vi satt og mimra om gamledager, om morsomme episoder, noen traumatiske episoder, om hvor merkelige valg vi tok (og konsekvensene av dem), og om andre fantastiske venner. Det føltes ut som et helt liv siden vi opplevde alt det der!
For all del, ikke misforstå, jeg er evig takknemlig for alt det flotte jeg har i dag. Jeg bare lurer på når alt ble så alvorlig? Det eneste jeg tenker på er at jeg snart har eksamen, og at bacheloroppgaven min må holde mål. At jeg må få en god utdannelse, en god jobb, at det kan være lurt å kjøpe leilighet - og alle andre voksenting. Hvor ble det av all tiden som en gang var til overs, hvor jeg kunne sitte i timesvis i telefonen med venner jeg ikke ser så ofte? Tiden jeg kunne sitte en hel kveld og spille gitar, istedetfor å se den stå i et hjørne og surne?
Jeg har perioder hvor jeg har spesielle artister på hjernen. I det siste har jeg hørt mye på James Morrison igjen. Jeg liker låter med tekster som betyr noe. Sangen "Once When I Was Little" treffer meg rett i hjertet.
"Stay as young you can,
for the longest time
‘Cause those days flew by
Like a breeze
just passing through
Once when I was little"
for the longest time
‘Cause those days flew by
Like a breeze
just passing through
Once when I was little"
- Peace out!
