Livets små gleder

Det er rart. Det har vært en lang dag. Den starta faktisk så tidlig som kl 06.30 i dag tidlig. Jeg stod opp, satt på radioen, satt på kaffen. Ordna meg klar til en ny tirsdag. Spiste frokosten i vinduskarmen og bare speida ut vidnuet og så på alle de som hasta i vei, klar for sin nye tirsdag. En veldig rolig og god start på dagen.

Var på forelesning som vanlig. Leste litt. Tok bussen hjem, og bakte noe lavkarbogreier. Spiste nydelig mat. Jeg så til og med håndballkamp på TV, som for meg er en av livets større gleder.
Håndtaket på ytterdøra mi er løst, og faller av i ny og ne. Og mens jeg så TV senere på kvelden, raste hele hylla mi ned. Et digert brak. Glass i tusen knas og saker strødd utover hele gulvet. Med andre ord, en dag fylt av mye forskjellig. Både gleder og "sorger".

Likevel var det tekoppen min som ga meg mest glede i dag. Det fikk meg til å tenke at det ikke er de store tinga som er de viktigste bestandig. Det å sitte i sofaen med et pledd og en stor kopp te var det som gjorde meg tilfreds i dag. Jeg ble fylt av en veldig behagelig ro, etter å ha vært helt på gråten av måtte rydde opp etter hylla... Jeg satt jo egentlig å ventet på en eller annen supermann som skulle redde meg fra min plutselige elendighet.
Det er deilig at jeg har evnen til å kunne glede meg så stort av noe så lite.

 Peace out!

Min egen verden

Jeg har vært litt i min egen verden i det siste, føler jeg. Om du hadde spurt de nærmeste vennene mine, ville dem nok sagt at jeg er en veldig sosial og utadvent person. Det er ikke sånn jeg har følt meg. Kanskje jeg bare er veldig sliten. Det har jo stort sett gått i ett sida eksamen i vår.
Jeg har ikke hatt noe spesielt lyst til å møte mennesker. Det har gått litt opp og ned, som en slags berg- og dalbane, men jeg har som oftest landa på det at jeg ikke vil være sosial på noen som helst måte. I det ene øyeblikket sang jeg og hoppet rundt som et lite barn, og hadde lyst til å gjøre alt på en gang. I det neste orket jeg ikke tanken på å gå ut døra. Tiltak. Jeg drøyde i evigheter bare med å gå til butikken. Ulikt meg.

Det har heldigvis blitt bedre, men det kan jo også hende at jeg er på toppen av berg- og dalbana og bare venter med å rase ned i en rykende fart! Let's hope not.
For jeg har det egentlig ganske bra. Det er ikke mye jeg kan sette fingern på. Skola er skikkelig bra nå som jeg har valgt alle emnene mine sjøl. Innføring i kristedommen er skikkelig interessant! Jeg har alltid hatt lyst til å lære litt mer enn det jeg kan fra før. Trur aldri jeg har vært så ivrig på forelesning noen gang. Og jeg hadde skikkelig problemer med å droppe en av forelesningene når jeg var sjuk. Pedagogikkfaget jeg har handler om den moderne barndom, og det er også veldig interessant. Psykologifaget er spennende det også, men det krever at man leser og forstår en del mer enn de andre faga. Og sida jeg har levd i den lille verdenen min i det siste, henger jeg litt etter med lesinga.
I tillegg til spennende forelesninger har jeg masse bra venner rundt meg i byen. Jeg har vært en del hjemme hos mamma og pappa i det siste også, der har jeg følt meg veldig trygg. Og kjærligheten... Tja, hva skal jeg si? Tror kanskje ikke jeg sier noe om det. Men jeg har det jo egentig ganske bra.

Kanskje jeg bare tenker for mye. Kanskje det skyldes høsten som kommer snikende på. Kanskje jeg bare trenger å være litt usosial. Jeg var jo nesten litt for sosial i fjor. Kanskje jeg ikke skal bekymre meg så mye over berg- og dalbane greiene? Det går vel over når jeg er klar.

I helga skal jeg faktisk våge meg på ost, kjeks og vinkveld med noen søte jenter fra faddergruppa. Det får være en god start.

"Sometimes we think we can solve it all.
And when we try we make our own call.
But when we fall it reminds us all
that we should
yes we should
follow YOU!"

Peace out!

Lavkarbo

Da er hverdagen tilbake for fullt, og sommerens dårlige matvaner ska legges på hylla. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det ble et par karbohydrater for mye i sommer, spesielt under USAturen. Men jeg syns det ska vær lov å kose seg og leve livet mens man kan. Det må være lov å skeie ut en gang i blant. Det viktigste er jo å finne en livsstil man trives med, for man skal jo kunne klare å leve med det.
I helga har jeg vært hjemme, hos mamma og pappa. Det var egentlig litt godt å koble av fra alt stresset rundt skolestart. I tillegg har jeg klart å bli skikkelig forkjøla, men det skjer jo alltid når kroppen min får litt avslapping etter en stressende periode.
Jeg fikk lest litt, slappa av masse, og bakt både lavkarbobrød og lavkarbo knekkebrød. Man kommer ganske langt ved å bytte ut vanlig brød med dette, spesielt hvis man bruker det både til frokost og lunsj. Det er også superenkelt å lage! Derfor tenkte jeg å dele oppskriftene med dere.

Lavkarbobrød - 2 stk.
8 egg
1 boks creme fraiche
3 ss solsikkeolje
120 g kruskakli
80 g linfrø
100 g sesamfrø
100 g solsikkekjerner
2 ts bakepulver

Visp egg, creme fraiche og olje sammen i en bakebolle.
Bland alt det tørre sammen, og hell det over i bollen. Rør godt. Vent med bakepulveret helt til slutt.
Fordel røra i to medium store brødformer. Røra blir veldig løs, så her må man bare fordele. Jeg anbefaler egentlig å bruke bakepapir i bunn, for min erfaring er at brøda er veldig vanskelig å få ut av forma uansett hvor mye jeg smører dem.
Stek på nederste rille, på 180 grader i ca 55 minutter.

Mange mener at dissa brøda ikke smaker så mye, men jeg syns dem funker fett med litt godt pålegg på :) Man blir skikkelig god og mett av to skiver, sjøl om skivene ikke blir så store. Bor du alene kan det vær lurt å dele brøda i to og fryse dem ned. Det pleier jeg å gjøre, så rekker jeg å spise dem opp før dem blir dårlige.


Lavkarbo knekkebrød - ca 24 stk.
2 dl solsikkekjerner
1,5 dl linfrø
1 dl sesamfrø
0,5 dl gresskarkjerner
2,5 dl kruskakli
2 ss fiberhusk (fås kjøpt på ICA eller sunkost/helsekost)
1 ts salt
5 dl vann

Detta her er superenkelt!

Du måler opp riktig mengde ingredienser og blander alt sammen før du tilsetter 5 dl vann.
Rør godt å la røra stå i kanskje 5 minutter, sånn at den blir litt tjukkere.

Blir den for tjukk tilsetter du bare litt mer vann.

Fordel røra utover to stekebrett, med bakepapir i bunn. Jeg vet det er vanskelig, men trikset er å få røra så jevn som mulig sånn at det blir jevnt stekt. Slikkepott er en fin ting her.

Stek ett og ett brett, på  160 grader. Etter 10 minutter tar du ut brettet og ruter opp passelige store ruter. Til meg blir det ca 12 på hvert brett, men det er opp til deg hvor store knekkebrød du vil ha.

Når dette er gjort setter du brettet tilbake i ovnen igjen, og lar det stå i ca 50 minutter. Da skal knekkebrøda være sprø og fine, men hold et lite øye med dem for det kommer jo an på hvor tjukt/tynt lag du har lagt.

Om du fordeler røra litt ujevnt, kan det hende at noen deler ikke blir helt sprø (det skjer iallefall meg noen ganger). Da setter jeg bare ned temperaturen på komfyren til ca 50 grader, og legger de mjuke knekkebrøda på ei rist og lar de ligge i ovnen til dem har blitt sprø. På den måten blir dem ikke brent.

Husk å ikke oppbevar knekkebrøda i poser, dem holder seg best i en kakeboks eller noe lignende. Og dem er så gode at det ikke er noe fare for at du ikke får spist dem opp før dem blir dårlige!

Enjoy!

Jeg var så flink rundt eksamen i vår, og gikk faktisk ned noen kilo. Sykt deilig følelse når Lee-buksa jeg ikke fikk igjen knappen på plutselig passa helt perfekt! Det er verdt å gi lavkarbo en sjanse, og det finnes mange gode oppskrifter på alt fra frokost til middag til desserter! Man ska slippe å sulte :)

Jeg drev liksom både med lavkarbo og rikshospital-dietten i vår, så jeg er litt usikker på hva det var som ga utslag og fikk buksa mi til å passe igjen. Men jeg har iallefall tenkt å gi lavkarbo, i kombinasjon med trening, en sjanse frem til jul. Gir det resultater er jo det bare helt strålende! Jeg vet det har hjulpet mange, det gjelder bare å finne motivasjonen.

Peace out!

And I am a material girl...

Noen ganger tenker jeg på hvor materialistisk verden egentlig er. Ikke bare verden, men også vi som lever i den. Det handler jo alltid om penger, og ting.
Jeg merker det ganske godt på meg sjøl. Etter sommerferien, da jeg kom tilbake til leiligheta i Trondheim, ville jeg gjøre om innredninga. Det var så innmari viktig for meg å markere en slags ny start i livet, og hva er da bedre enn gjøre om på stedet man oppholder seg mest?  Det å liksom kunne begynne litt på nytt, og forkaste "gamle" ting sammen med gamle vaner. Tanken er jo god, og jeg vet at det trengtes.

Det ble plutselig en periode hvor tinga ble så innmari viktig. Det å finne de fineste gardinene, og helst matchende puter, lampe, lys.. Skulle gjerne bytta ut både sofa og bord om det var mulig. En viss stil. Det skal være gjennomført. Koste hva det koste vil, for her skal det bli perfekt!
Det er jo bare ting, gjenstander.. Hvorfor er det egentlig så viktig? Kommer livet mitt til å bli rosenrødt nå som jeg har fjerna de tinga som tilhørte den livsstilen jeg hadde i fjor? Er det virkelig tingene som avgjør, eller sitter det bare oppi hodet mitt? Jeg vet at jeg skal begynne på nytt, og jeg ser nye ting rundt meg, og dermed blir det et nytt liv.. ?

Det er ikke bare gjenstandene i leiligheta som gjør at jeg føler meg så materialistisk. Jeg syns det er rart at klær kan få meg til å føle meg bra, eller dårlig. Alt ettersom. Spesielt når jeg tenker på at klærne i utgangspunktet ble til for å beskytte oss, ikke for at vi skal se bra eller dårlig ut.
Jeg kan nesten "kontrollere" humøret og sjølfølelsen min ved å ha de riktige klærne eller det riktige tilbehøret. Til tider kan jeg tenke ut de rareste ting, bare for å få den ene gjenstanden eller det ene plagget som jeg der og da føler ville gjort livet mitt helt komplett! Hvor trist er ikke det, egentlig? Jeg er jo den samme jordnære, utadvente, teite, pratesjuke jenta likevel. Klesstilen min kan ikke gjøre personligheten min bedre, sjøl om et nytt plagg kan gjøre meg glad en liten stund før jeg igjen ser etter noe nytt.

Jeg får så vondt av det noen ganger. Det koster penger. Og trenger jeg egentlig 17 cardigans? Jeg har blitt litt flinkere til å tenke et par-tre ganger over ting før jeg kjøper, for å være fornuftlig liksom. Jeg sparer penger på det, og det er en bra følelse når man er student. Men samtidig merker jeg at jeg da ikke får dekka det behovet jeg har for å ha noe nytt som gjør at jeg føler meg ny og fresh, eller som gjør leiligheta freshere.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg trur nye ting kan være til hjelp når man vil forandre seg. På forelesning i dag lærte jeg at det er en del av hjernen som lagrer minner, og at denne delen på en eller anna måte er kobla til nesa. Det er derfor man noen ganger kan få skikkelig "flashback" til noe eller noen når man lukter en spesiell lukt. Jeg lukta f.eks på en lypsyl her om dagen, og da fikk jeg bare en sånn rar følelse og var plutselig tilbake i skolegården i 6.klasse med gul boblejakke og blå cherrox. For den lypsylen brukte jeg så mye i den perioden. Kanskje det er sånn med ting man ser også? At man lettere kan komme seg videre hvis man kvitter seg med ting som "tilhører" fortida? Det gjenstår å se.

Cause we are living in a material world and I am a material girl.
Peace out!