What a wonderful world

Når jeg sitter på bussen og hører på musikk, og speider ut gjennom vinduet, tenker jeg ofte på hvor stor Gud er. Det er mye fælt i vår verden, men samtidig; så utrolig vakker og utspekulert den er! (om jeg kan bruke det ordet). Fjell, skog, vann, blomster, dyr, mennesker... Og det at årstidene vet nøyaktig når de skal skifte. Det blir som en helt ny verden såfort været snur. Jeg tenker ofte på sånt når jeg reiser, og speider ut av vinduet. Hele verden; det er jo et bevis i seg selv at Gud finnes! Når det kommer til big bang, som jeg ikke hadde tenkt å si så mye om akkurat i dag, har jeg den tanken om at det også var noe Gud skapte. Jeg trur liksom ikke det bare skjedde av seg selv... Det er flere kristne forskere som deler min mening her også, så det kan jo ikke være en helt dum tanke.

Noen ganger, egentlig litt for ofte, i min travle hverdag glemmer jeg Gud. Jeg blir så opptatt av mitt, og alle mine gjøremål. Alt handler liksom bare om meg. Uten Gud, trur jeg ikke at det hadde eksistert noen meg engang, og Gud vil jo mer enn gjerne at vi skal leve sammen med han. Det blir jo som om jeg skulle skapt et eller anna. En dukke som kom til liv, eller et barn, som kanskje er litt mer sannsynlig at jeg kan få til å produsere. - Så vil jeg jo ikke at barnet mitt skal leve langt unna meg, eller glemme meg fullstendig i sin hverdag. Men det er utfordrende.
Når jeg føler meg langt borte, og merker at jeg stesser avgårde uten å inkludere Gud, tenker jeg på sangen "He brought me this far". Hele den setningen er så spesiell for meg, den beyr noe helt spesielt. Nettopp fordi det er så utrolig sant. Jeg kan gjøre det så bra her i livet, eller dårlig for den saks skyld, men jeg hadde ikke kommet noe sted uten at Gud hadde ført meg dit. Så midt oppi alt, må jeg bare huske på at det er han som har fått meg dit jeg er i dag. - På godt og vondt.

"Han skapte skogen, og han skapte vannet
Han skapte skyers lek og vindens spill
Han legger varsomt hånden på din panne
og sier; det er godt at du er til"

Heldigvis er jeg så velsigna at jeg fremdeles har en fot innenfor menighetsarbeidet i Orkdal. Jeg tenker litt at det er Guds måte å minne meg på at han er der, ved å gi meg muligheten til å jobbe litt for ham på en anna måte. I helga skal jeg arrangere LysVåken, adventsnatt i kirka, for 11åringer i Orkdal. Det er veldig spennende, for jeg har fått hovedansvaret for planlegging og gjennomføring av opplegget. Utenom et par foreldre som skal være nattevakter, er jeg faktisk den eldste der. Det får meg til å føle meg gammel. Jeg har aldri sett på meg sjøl som voksen, jeg føler meg fremdeles som et barn. - Men kanskje det er en positiv ting, å være litt "barnslig" når man skal jobbe med en gjeng med 11åringer? Det er 26 påmeldte nå, og enda er det fler som vil være med. Jeg syns det er utrolig kult at barna vil være en del av kirka. Det er så viktig at man har tilbud for barn og unge i alle aldere.

Nå ble det mye snakk om Gud, men jeg følte det var viktig for meg å få skrevet det ned. Og jeg ser veldig frem til LysVåken-helg. Man får så mye igjen av å gi litt.

Ellers så har jeg det bra fortida. Det er mye lesing frem mot eksamen, men det er jo ikke nytt. Jeg har bestemt meg for å kun fokusere på to eksamener det her semesteret, og det har gjort meg mye lettere til sinns. I kveld kommer endelig min kjære hjem på perm, og juleshopping hjelper også veldig på humøret. Det er snart jul, folkens! Jeg får bare gjenta det jeg begynte hele innlegget med; what a wonderful world.

- Peace out!

Prosjekt: hold på dialekta! (2)

For ei stund tebake skrev jeg et innlegg om å holde på dialekta, for jeg merke så godt at dialekta mi sakte men sikkert forvinn. Jeg va fast bestemt på at jeg sku vær mer bevisst når jeg prate, OG når jeg skriv. Det va jammen et prosjekt som gikk fort i glømmeboka, gitt!

No som jeg ha fått (enda) en trønder i livet, merke jeg at jeg snakke så utrulig pent i forhold. Og som nevnt; trøndersk æ mye nærmar mi ega dialekt, så jeg skjønne ikke offer jeg ska snakke så sjukt bokmål. Men no som jeg har starta å prate sånn, føles det nesten unaturlig å gå tebake te de få dialektordan jeg har (eller hadde). Ska jeg plutselig bare snu om?
Det æ jo litt ironisk å, for de få gangan jeg faktisk klinke te med et dialektord, æ det jo ingen som skjønne hva jeg si! (les: "Tenkte kanskje å rese på sånn sjølforsvars-kurs." "Hæ? Sjøforsvaret?") 

Også æ det den standard greia når jeg møte nye folk: "Åh, er du fra Oslo? (...) Tynset?! Men dem snakker da ikke så pent der?" I know... Så æ det samma regla att, hvor jeg prøve å forklare at jeg faktisk har dialekt, men at jeg bli påvirka av andre, og at når jernbanen kom te Tynset vart dialekta utvatna i sentrum, og at innfløtteran ikke ha så mye dialekt osv, osv.

Men når jeg æ med pappa f. eks, legg jeg om ganske fort. Sikkert fordi han æ trønder. Det merka jeg så godt i går, når jeg satt på med han hematt te dem. Med en gang han kom, endra jeg tonefall og alt, det kom ganske naturlig. Og når jeg en sjelden gang æ på Tynset da, med de vennan som fremdeles har det sjarmerende tonefallet, og de ordan og utrykkan som jeg så gjerne sku hatt tebake i mitt ordforråd.

Hva ska'n gjør a? Er det noen tå dokk som har det på samma måten? Det her plage meg faktisk litt. Det går jo bare i glømmeboka så fort jeg åpne kjeften.. Og når jeg først ha begynt på ei setning i de peneste toner, føles det litt for sent å svitsje om.

FRUSTRASJON!

Tar gjerne i mot tips, folkens. Dialekt æ sjarmerende!

But 'til then;
Peace out!

So little time, so much to do

Det er veldig dumt av meg å blogge istedet for å lese. Lurer på hvor motivasjonen min er? Den har fordufta helt, trur jeg. Og det er egentlig litt skummelt med tanke på eksamen... Jeg trøster meg med at jeg er et skippertakmenneske, og at det somregel går bra. Men det er veldig mye som skal gjøres på kort tid, og jeg merker at jeg blir litt stressa. Og hva skjer når frøken Lilleberre stresser da? Jo, da blir a sjuk.. Så her sitter jeg da, med ullskjerf, ulljakke, ullsokker og varmeovnen på full speed, og tenker "detta har jeg ikke tid til!".


Når jeg ikke sitter å tenker på alt jeg egentlig burde ha gjort, driver jeg nå med denna lavkarboen min da. Jeg har vært flink med trening i det siste også, og det gir visst resultater. Jeg har faktisk gått ned 9 kg sida jeg kom hjem fra USA i juli! Det er nesten 10 kg altså! Er selvfølgelig mer imponerende å høre om de som går ned sånn 20-40 kg, og de beundrer jeg virkelig. Men for meg er 9 kg ganske mye. I flere år har jeg har prøvd alt for å bli kvitt et par kilo, men aldri fått det til. Derfor er det ganske deilig at de klærne jeg en dag håpa på at jeg kunne få brukt, endelig passer på ordentlig! Juhu!
Målet mitt var å prøve lavkarbo frem til jul og se om jeg ble fornøyd med resultatet. Jeg fører logg til og med, så jeg har oversikt. Det skal bli spennende å se om jeg fortsetter å gå ned, eller om jeg stopper opp. Et par kilo til håper jeg at jeg klarer.


Vennene mine sier jo at jeg ser bra ut, de sa det til og med før jeg begynte på lavkarbo. Men det handler ikke alltid om hva andre synes, for meg er det her viktig for at jeg sjøl skal føle meg bra.

Sist jeg var hjemme dro jeg og mamma på en liten shoppingrunde. Og jeg fant meg både en ettersittende kjole (noe jeg aldri har villet gå med eller følt meg vel i før), og en jumpsuit (noe jeg aldri trudde jeg kunne kle, sånn helt seriøst). Men det endte nå opp med at jeg kjøpte begge deler, og det er litt stas!

Nå skal jeg bare prøve å bli frisk, og virkelig gi jernet når det kommer til lesinga. Blir vel boende på lesesalen fremover. En viss person kommer jo snart hjem på perm igjen også... og da kan jeg jo ikke ha det travelt ;)

Peace out!