11. desember 2011

Dagen før (den første) dagen

Tredje søndag i advent, og i morra braker det løs med eksamen. Som vanlig kommer det alltid brått på. Kan vel ikke skylde på noen andre enn meg sjøl for at jeg føler det sånn. Det føles så lenge sida sist jeg hadde eksamen, det er jo faktisk et halvt år sida, men likevel er jeg liksom ikke så veldig nervøs. - Og det gjør meg nesten litt nervøs! Jeg trur jeg har sånn noenlunde oversikt over stoffet, og jeg syns det er interessant. Samtidig er det jo litt koselig med eksamen også; du sitter der med pulten overfylt av ark, penner og noe ekstra godt i matboksen, for å spise deg gjennom over halvparten av tida (det siste der kan hende bare gjelder meg, da). Også er det jo et veldig sikkert tegn på at det snart er ferie!


Apropos noe godt i matboksen. Jeg har ikke bare lest over notater og lagd meg tankekart i dag. Jeg har også lagd knekkebrød. Lavkarbo-knekkebrødan har blitt forbruksvare det siste halvåret. Det er så enkelt, og så godt. Oppskrifta finner her, om du også har lyst til å prøve.

Jeg merker at jeg bare har lyst til å høre på julemusikk og bake masse! I år får jeg ikke juleferie før den 20. desember, og det er skikkelig deprimerende. Jeg er så klar for jula nå! Klart, jeg får lengre tid til å lese på den siste eksamen, og det trengs.

I kveld skal jeg se håndballkamp, Norge mot Nederland. Også skal jeg ta et siste overblikk over notatene mine. Heia Norge og break a leg til meg i morra!

Peace out!

4. desember 2011

Utadvent advent

Det er andre søndag i advent allerede, og det andre lyset i lysestaken er tent. Jeg vet jeg skriver det i nesten hvert eneste innlegg, men jeg får ikke sagt det nok; tida flyr!
Det har vært noen fine dager sida sist jeg skrev. Jeg har kost meg med Per Magnus-en mens han har vært hjemme på perm, og jeg har gjort koselige adventsting.

Jeg har selvfølgelig hengt opp julestjerna i vinduet, satt frem adventsstaken, og de fire lilla lysene er på plass på bordet. Jeg har drøkke julebrus, sett julekalender på TV, hørt på det beste jeg vet innen julemusikk, skrevet julekort, kjøpt noen julegaver, fått noen julegaver. I år som i fjor, var jeg så heldig å få pakkekalender av mamman min! Jeg kommer aldri til å bli for gammel til det. Det er så innmari koselig å åpne en ny, liten pakke hver eneste dag. Jeg har hengt den opp ved senga, slik at jeg kan starte dagen med å åpne en luke. På den måten motiveres jeg til å stå opp tidligere også.

Jeg må nesten nevne lavkarboen min igjen. Det er så innmari deilig, for no er jeg skikkelig inne i det. Jeg sliter ikke lenger med å finne ut hva jeg kan spise, og dermed føler jeg ikke at det er noe pes eller at jeg gjør noen spesiell innsats i det hele tatt, - men likevel går jeg ned i vekt! Hurra!
Siden det er advent, og snart jul, har jeg prøvd ut litt lavkarbo-snop. Jeg har lagd både karameller og bounty-barer i lavkarbostil. Det er digg med litt snop i eksamens- og adventstida, uten å få dårlig samvittighet.

Oppskriften på karamellene er veldig enkel:
2 ss meierismør
3 dl kremfløte
1 dl sukrin
20 dråper vanilje-essens

Du smelter først smøret, og tilsetter fløte og sukrin. La det koke opp under konstant omrøring, til røra blir tjukk og får karamell-farge. Det tar tid, men er absolutt verdt det! Tilslutt tilsetter du vanilje-essensen, før du heller røra over på et smurt bakepapir og lar det avkjøle.

Det blir ikke sånne harde, smørbukk-karameller. De blir ganske smuldrete, og ligner kanskje mer på fudge, men jeg elsker dem :)

Bounty-barene ble også veldig gode. Jeg må innrømme at jeg liker den ekte ikke-lavkarbo bountyen litt bedre, men det kan være fordi mine stod litt for lenge i kjøleskapet før jeg dyppet dem i sjokolade. De ble litt tørrere enn orginalen, men jeg kommer absolutt til å lage flere i jula. Heller lavkarbo-bounty enn ikke noe bounty i det hele tatt.

Oppskrifta finner du her, den er henta fra bloggen til fotballfrue.







Midt oppi all den gode stemninga som har vært, har jeg nesten glemt at jeg har eksamen. Uka som kommer blir jeg nok boende på dragvoll eller biblioteket. Det går så fort! En uke med lesing, så eksamen, så enda en ny uke med lesing, og en eksamen til. Så er det juleferie, med knappe fire dager forberedelse før jula er her for fullt. Litt julekos med familien, og forhåpentligvis mange, fine julegaver, og vips! - så er Per Magnus-en hjemme igjen også.

"Hvis du smiler når ingen andre er til stede, da mener du det virkelig."
- Andrew A. Rooney


Peace out!



24. november 2011

What a wonderful world

Når jeg sitter på bussen og hører på musikk, og speider ut gjennom vinduet, tenker jeg ofte på hvor stor Gud er. Det er mye fælt i vår verden, men samtidig; så utrolig vakker og utspekulert den er! (om jeg kan bruke det ordet). Fjell, skog, vann, blomster, dyr, mennesker... Og det at årstidene vet nøyaktig når de skal skifte. Det blir som en helt ny verden såfort været snur. Jeg tenker ofte på sånt når jeg reiser, og speider ut av vinduet. Hele verden; det er jo et bevis i seg selv at Gud finnes! Når det kommer til big bang, som jeg ikke hadde tenkt å si så mye om akkurat i dag, har jeg den tanken om at det også var noe Gud skapte. Jeg trur liksom ikke det bare skjedde av seg selv... Det er flere kristne forskere som deler min mening her også, så det kan jo ikke være en helt dum tanke.

Noen ganger, egentlig litt for ofte, i min travle hverdag glemmer jeg Gud. Jeg blir så opptatt av mitt, og alle mine gjøremål. Alt handler liksom bare om meg. Uten Gud, trur jeg ikke at det hadde eksistert noen meg engang, og Gud vil jo mer enn gjerne at vi skal leve sammen med han. Det blir jo som om jeg skulle skapt et eller anna. En dukke som kom til liv, eller et barn, som kanskje er litt mer sannsynlig at jeg kan få til å produsere. - Så vil jeg jo ikke at barnet mitt skal leve langt unna meg, eller glemme meg fullstendig i sin hverdag. Men det er utfordrende.
Når jeg føler meg langt borte, og merker at jeg stesser avgårde uten å inkludere Gud, tenker jeg på sangen "He brought me this far". Hele den setningen er så spesiell for meg, den beyr noe helt spesielt. Nettopp fordi det er så utrolig sant. Jeg kan gjøre det så bra her i livet, eller dårlig for den saks skyld, men jeg hadde ikke kommet noe sted uten at Gud hadde ført meg dit. Så midt oppi alt, må jeg bare huske på at det er han som har fått meg dit jeg er i dag. - På godt og vondt.


"Han skapte skogen, og han skapte vannet
Han skapte skyers lek og vindens spill
Han legger varsomt hånden på din panne
og sier; det er godt at du er til"



Heldigvis er jeg så velsigna at jeg fremdeles har en fot innenfor menighetsarbeidet i Orkdal. Jeg tenker litt at det er Guds måte å minne meg på at han er der, ved å gi meg muligheten til å jobbe litt for ham på en anna måte. I helga skal jeg arrangere LysVåken, adventsnatt i kirka, for 11åringer i Orkdal. Det er veldig spennende, for jeg har fått hovedansvaret for planlegging og gjennomføring av opplegget. Utenom et par foreldre som skal være nattevakter, er jeg faktisk den eldste der. Det får meg til å føle meg gammel. Jeg har aldri sett på meg sjøl som voksen, jeg føler meg fremdeles som et barn. - Men kanskje det er en positiv ting, å være litt "barnslig" når man skal jobbe med en gjeng med 11åringer? Det er 26 påmeldte nå, og enda er det fler som vil være med. Jeg syns det er utrolig kult at barna vil være en del av kirka. Det er så viktig at man har tilbud for barn og unge i alle aldere.

Nå ble det mye snakk om Gud, men jeg følte det var viktig for meg å få skrevet det ned. Og jeg ser veldig frem til LysVåken-helg. Man får så mye igjen av å gi litt.

Ellers så har jeg det bra fortida. Det er mye lesing frem mot eksamen, men det er jo ikke nytt. Jeg har bestemt meg for å kun fokusere på to eksamener det her semesteret, og det har gjort meg mye lettere til sinns. I kveld kommer endelig min kjære hjem på perm, og juleshopping hjelper også veldig på humøret. Det er snart jul, folkens! Jeg får bare gjenta det jeg begynte hele innlegget med; what a wonderful world.


- Peace out!

12. november 2011

Prosjekt: hold på dialekta! (2)

For ei stund tebake skrev jeg et innlegg om å holde på dialekta, for jeg merke så godt at dialekta mi sakte men sikkert forvinn. Jeg va fast bestemt på at jeg sku vær mer bevisst når jeg prate, OG når jeg skriv. Det va jammen et prosjekt som gikk fort i glømmeboka, gitt!

No som jeg ha fått (enda) en trønder i livet, merke jeg at jeg snakke så utrulig pent i forhold. Og som nevnt; trøndersk æ mye nærmar mi ega dialekt, så jeg skjønne ikke offer jeg ska snakke så sjukt bokmål. Men no som jeg har starta å prate sånn, føles det nesten unaturlig å gå tebake te de få dialektordan jeg har (eller hadde). Ska jeg plutselig bare snu om?
Det æ jo litt ironisk å, for de få gangan jeg faktisk klinke te med et dialektord, æ det jo ingen som skjønne hva jeg si! (les: "Tenkte kanskje å rese på sånn sjølforsvars-kurs." "Hæ? Sjøforsvaret?") 

Også æ det den standard greia når jeg møte nye folk: "Åh, er du fra Oslo? (...) Tynset?! Men dem snakker da ikke pent der?" I know... Så æ det samma regla att, hvor jeg prøve å forklare at jeg faktisk har dialekt, men at jeg bli påvirka av andre, og at når jernbanen kom te Tynset vart dialekta utvatna i sentrum, og at innfløtteran ikke ha så mye dialekt osv, osv.

Men når jeg æ med pappa f. eks, legg jeg om ganske fort. Sikkert fordi han æ trønder. Det merka jeg så godt i går, når jeg satt på med han hematt te dem. Med en gang han kom, endra jeg tonefall og alt, det kom ganske naturlig. Og når jeg en sjelden gang æ på Tynset da, med de vennan som fremdeles har det sjarmerende tonefallet, og de ordan og utrykkan som jeg så gjerne sku hatt tebake i mitt ordforråd.

Hva ska'n gjør a? Er det noen tå dokk som har det på samma måten? Det her plage meg faktisk litt. Det går jo bare i glømmeboka så fort jeg åpne kjeften.. Og når jeg først ha begynt på ei setning i de peneste toner, føles det litt for sent å svitsje om.

FRUSTRASJON!
Tar gjerne i mot tips, folkens. Dialekt æ sjarmerende!

But 'til then;
Peace out!

9. november 2011

So little time, so much to do

Det er veldig dumt av meg å blogge istedet for å lese. Lurer på hvor motivasjonen min er? Den har fordufta helt, trur jeg. Og det er egentlig litt skummelt med tanke på eksamen... Jeg trøster meg med at jeg er et skippertakmenneske, og at det somregel går bra. Men det er veldig mye som skal gjøres på kort tid, og jeg merker at jeg blir litt stressa. Og hva skjer når frøken Lilleberre stresser da? Jo, da blir a sjuk.. Så her sitter jeg da, med ullskjerf, ulljakke, ullsokker og varmeovnen på full speed, og tenker "detta har jeg ikke tid til!".


Når jeg ikke sitter å tenker på alt jeg egentlig burde ha gjort, driver jeg nå med denna lavkarboen min da. Jeg har vært flink med trening i det siste også, og det gir visst resultater. Jeg har faktisk gått ned 9 kg sida jeg kom hjem fra USA i juli! Det er nesten 10 kg altså! Er selvfølgelig mer imponerende å høre om de som går ned sånn 20-40 kg, og de beundrer jeg virkelig. Men for meg er 9 kg ganske mye. I flere år har jeg har prøvd alt for å bli kvitt et par kilo, men aldri fått det til. Derfor er det ganske deilig at de klærne jeg en dag håpa på at jeg kunne få brukt, endelig passer på ordentlig! Juhu!
Målet mitt var å prøve lavkarbo frem til jul og se om jeg ble fornøyd med resultatet. Jeg fører logg til og med, så jeg har oversikt. Det skal bli spennende å se om jeg fortsetter å gå ned, eller om jeg stopper opp. Et par kilo til håper jeg at jeg klarer.



Vennene mine sier jo at jeg ser bra ut, de sa det til og med før jeg begynte på lavkarbo. Men det handler ikke alltid om hva andre synes, for meg er det her viktig for at jeg sjøl skal føle meg bra.

Sist jeg var hjemme dro jeg og mamma på en liten shoppingrunde. Og jeg fant meg både en ettersittende kjole (noe jeg aldri har villet gå med eller følt meg vel i før), og en jumpsuit (noe jeg aldri trudde jeg kunne kle, sånn helt seriøst). Men det endte nå opp med at jeg kjøpte begge deler, og det er litt stas!

Nå skal jeg bare prøve å bli frisk, og virkelig gi jernet når det kommer til lesinga. Blir vel boende på lesesalen fremover. En viss person kommer jo snart hjem på perm igjen også... og da kan jeg jo ikke ha det travelt ;)

Peace out!

25. oktober 2011

Långa nätter

Det har det vært mye av i det siste. Jeg har hatt armyguy-en min hjemme på perm. Da ble det noen lange netter. Men type fine, lange netter. Hvor man aldri blir trøtt, spiser is og prater i timesvis.

Så er det de litt mindre morsomme lange nettene nå da. Hvor man faktisk er trøtt, men ikke får sove. Hvor man ligger og ruller rundt i den store senga og tenker at "nå er det bare fem timer til jeg må stå opp! Sove!" Hvor man fryser fordi vinteren er like rundt hjørnet, men man må ha vinduet oppe. Hvor man omsider sovner og sover skikkelig godt like før vekkeklokka begynner å synge "Man in the mirror", for å gi meg en mjuk start på dagen.

Tittelen på innlegget mitt er tittelen på en Melissa Horn-låt. Hun spiller på Samfundet i dag, og jeg fikk akkurat ikke kjøpt billetter. Veldig irriterende. Fint for meg at jeg er veldig flink til å kose meg med albummene hennes på egenhånd. Tekstene hennes er helt fantastiske. Tror ikke jeg har funnet en eneste låt jeg ikke kjenner meg igjen i.


"Långa nätter
där ute finns en värld av långa nätter
och jag sitter vid fönstret i mitt rum
och blickar ut över stadens alla ljus"
Peace out!

11. oktober 2011

Et lite høsteventyr...

Jeg har hatt besøk av Nina. Hurra, hurra, hurra!

Det har vært mye å gjøre og mye å tenke på de siste ukene, så det å få besøk av min kjære Nina gjorde veldig godt. Det var som ha en liten høstferie, hvor man kan koble helt av fra hverdagen.


Vi har gått rundt i byen og sett i de aller fleste butikkene, og spist god lunsj på jordbærpikene. Vi er av den type jenter som syns det er veldig koselig å bare gå å kikke i butikker uten nødvendigvis å kjøpe noe. Mange syns dette er meningsløst, men jeg liker det. Det er jo lov å drømme seg litt bort i alt det fine de har på Kremmerhuset, og man sparer penger. Jeg liker at det er noe jeg deler med Nina.

Vi har kost oss med god mat foran TV'n. Vi har sittet inne i regnet og sett begge "Sex and the city" filmene, og drukket flere liter te.
Gud er så kul at vi nesten ikke har blitt bløte heller, til tross for det stygge været. Han passet på at vi var inne idet han sendte de værste regnskurene.

På søndag kveld dro vi på kveldsmesse/ studentgudstjeneste i Nidarosdomen.
Tenk at jeg har bodd i Trondheim i over et år, og dette var aller første gang jeg var inne i domen. Jeg har alltid hatt lyst til å se innsiden av den kirka, og det var helt utrolig nydelig. Det at det vi fikk vært med på kveldsmesse i tillegg var utrolig fint. Det var en skikkelig god og rolig atmosfære når vi kom inn i kirkerommet. Jeg er veldig glad for at jeg fikk dele den opplevelsen med akkurat Nina, og vi ble begge litt rørt av hele stemningen som møtte oss der inne.

Vi var ikke kjent med noen av sangene som ble sunget. Ikke en gang trosbekjennelsen var den samme som vi er vant til, men det var innmari godt å bare sitte der å være en del av det. De få gangene jeg er i kirka ellers, har jeg som regel vært med på planleggingen og har masse ansvar underveis. Dette gjelder nok Nina også.
Det var både lystenning og nattverd, akkurat det jeg trengte. Ordentlig påfyll. Kanskje jeg våger meg dit alene neste gang.

Vi gikk en tur langs elva også. Det er ganske fint der om høsten.
Jeg er så glad i Bakklandet, så jeg tok selvfølgelig med meg Nina dit på kafèbesøk. Det er forresten en av de tingene jeg elsker med høsten; å kunne kose seg inne med en varm kopp te eller kakao mens det både regner og blåser utendørs.

Selv om vi begge er glade i å gå å kikke i butikker, ble det litt shopping også. I alle fall på meg. Jeg kjøpte meg faktisk sko, av alle ting jeg egentlig ikke trenger, men bare vil ha. Jaja, jeg er ikke jente for ingenting heller.



Helga gikk utrolig fort, men det var som et lite høsteventyr. Fylt av kos, latter og mye fjås. - Som det alltid er når jeg er med Nina.

Nå sitter jeg og hører på det nye albumet til Melissa Horn og drikker vennskapste, mens jeg tenker over hvor heldig jeg er som har så mange bra mennesker i livet mitt. Deriblandt du, Nina gee!

Peace out!

6. oktober 2011

Det føles så bra!

I går leverte jeg inn semesteroppgaven min i religionsvitenskap. Juhu!
Jeg er jo kjent for å vær et skippertak-menneske, og det slår aldri feil. Det finnes ikke en eneste gang hvor jeg ikke har vært frustrert over meg sjøl for at jeg begynner å skrive for sent. Men jeg ble ferdig denne gangen også, og slipper å tenke mer på det på en stund.

Når det gjelder lavkarbo, går det faktisk også ganske bra. Det er ikke så vanskelig som jeg først trodde. Det ligger så mye bra oppskrifter på nett, og når du først har satt deg inn i hva som er bra og ikke bra, er det egentlig ingen sak. Man kan jo til og med lage deilige kaker og konfekt som er lavkarbo! Jeg gleder meg allerede til jul! Jeg har tatt av meg noen kilo også, og det føles bra.

Lavkarbobølgen har jammen tatt av. Det snakkes jo om det over alt om dagen. Først er det superbra, så begynner nesten alle med det, også er det plutselig både usunt og farlig. Jeg har ikke satt meg veldig inn i det som har blitt sagt om hvorfor det ikke skal være bra, men jeg tenker at om det er pga. "alt fettet" som alle snakker om, så trenger det jo ikke være sånn. Det er i alle fall ikke sånn for min del. Jeg spiser ikke bare fett selv om jeg går på lavkarbo. Dessuten er det vel heller en moderat lavkarbo"diett" jeg går på. Jeg har i all hovedsak bare kuttet ut poteter, ris, pasta og brød. Også er jeg litt mer obs på karboinnholdet i ulike matvarer jeg kjøper.

Appropos det å kjøpe matvarer; jeg var på en helsekostbutikk her om dagen. Og der fant jeg en ferdig blanding til lavkarbobrød! Møllerens har også en blanding dem kaller lavkarbobrød, men der er karboinnholdet nesten 5 ganger mer enn det her.
Brød er kanskje noe av det jeg har savna mest. Selv om jeg har bakt flere ulike ting som erstatning, er det noe spesielt med ordentlig brød som jeg savner. Dermed tok jeg sjansen på den ferdige blandinga fra Funksjonell mat, hvor man kun skal tilsette vann.



I eska var det med en liten form også.
Og jeg er enig med dama i butikken; enklere enn det her blir det faktisk ikke.



Prisen derimot, 49 kr for et lite brød, er jeg heller skeptisk til. Resultatet ble veldig bra, og jeg syns det smaker mere brød av det her enn det jeg pleier å bake selv. Dessuten metter det veldig, og jeg har det en god stund selv om det ikke er så stort.

Kun 2,5 gram karbo per 100 gram, og ca 1 gram per skive. Dette blir nok ikke mitt daglige brød (ba-bam-ptsjj), men jeg tar meg kanskje råd til å kjøpe det en gang i blant.

Ellers; jeg skal omsider få kommet ordentlig i gang med treninga, som forhåpentligvis gir meg mer overskudd. Jeg kan ikke skryte av at det er det jeg har hatt mest av i det siste.

I morra kommer min kjære Nina på helgebesøk! Som vanlig har vi ingen problemer med å plukke opp tråden akkurat der vi slapp den, så det blir nok en helg fylt av latter og internhumor. Jeg gleder meg! Det ser forøvrig ut til at oktober blir en bra måned. Etter en periode hvor jeg ikke helt har vært meg selv, har jeg mange ting på agendaen igjen. Og det følses så bra!


Peace out!

20. september 2011

Livets små gleder

Det er rart. Det har vært en lang dag. Den starta faktisk så tidlig som kl 06.30 i dag tidlig. Jeg stod opp, satt på radioen, satt på kaffen. Ordna meg klar til en ny tirsdag. Spiste frokosten i vinduskarmen og bare speida ut vidnuet og så på alle de som hasta i vei, klar for sin nye tirsdag. En veldig rolig og god start på dagen.

Var på forelesning som vanlig. Leste litt. Tok bussen hjem, og bakte noe lavkarbogreier. Spiste nydelig mat. Jeg så til og med håndballkamp på TV, som for meg er en av livets større gleder.
Håndtaket på ytterdøra mi er løst, og faller av i ny og ne. Og mens jeg så TV senere på kvelden, raste hele hylla mi ned. Et digert brak. Glass i tusen knas og saker strødd utover hele gulvet. Med andre ord, en dag fylt av mye forskjellig. Både gleder og "sorger".

Likevel var det tekoppen min som ga meg mest glede i dag. Det fikk meg til å tenke at det ikke er de store tinga som er de viktigste bestandig. Det å sitte i sofaen med et pledd og en stor kopp te var det som gjorde meg tilfreds i dag. Jeg ble fylt av en veldig behagelig ro, etter å ha vært helt på gråten av måtte rydde opp etter hylla... Jeg satt jo egentlig å ventet på en eller annen supermann som skulle redde meg fra min plutselige elendighet.
Det er deilig at jeg har evnen til å kunne glede meg så stort av noe så lite.

 Peace out!

15. september 2011

Min egen verden

Jeg har vært litt i min egen verden i det siste, føler jeg. Om du hadde spurt de nærmeste vennene mine, ville dem nok sagt at jeg er en veldig sosial og utadvent person. Det er ikke sånn jeg har følt meg. Kanskje jeg bare er veldig sliten. Det har jo stort sett gått i ett sida eksamen i vår.
Jeg har ikke hatt noe spesielt lyst til å møte mennesker. Det har gått litt opp og ned, som en slags berg- og dalbane, men jeg har som oftest landa på det at jeg ikke vil være sosial på noen som helst måte. I det ene øyeblikket sang jeg og hoppet rundt som et lite barn, og hadde lyst til å gjøre alt på en gang. I det neste orket jeg ikke tanken på å gå ut døra. Tiltak. Jeg drøyde i evigheter bare med å gå til butikken. Ulikt meg.

Det har heldigvis blitt bedre, men det kan jo også hende at jeg er på toppen av berg- og dalbana og bare venter med å rase ned i en rykende fart! Let's hope not.
For jeg har det egentlig ganske bra. Det er ikke mye jeg kan sette fingern på. Skola er skikkelig bra nå som jeg har valgt alle emnene mine sjøl. Innføring i kristedommen er skikkelig interessant! Jeg har alltid hatt lyst til å lære litt mer enn det jeg kan fra før. Trur aldri jeg har vært så ivrig på forelesning noen gang. Og jeg hadde skikkelig problemer med å droppe en av forelesningene når jeg var sjuk. Pedagogikkfaget jeg har handler om den moderne barndom, og det er også veldig interessant. Psykologifaget er spennende det også, men det krever at man leser og forstår en del mer enn de andre faga. Og sida jeg har levd i den lille verdenen min i det siste, henger jeg litt etter med lesinga.
I tillegg til spennende forelesninger har jeg masse bra venner rundt meg i byen. Jeg har vært en del hjemme hos mamma og pappa i det siste også, der har jeg følt meg veldig trygg. Og kjærligheten... Tja, hva skal jeg si? Tror kanskje ikke jeg sier noe om det. Men jeg har det jo egentig ganske bra.

Kanskje jeg bare tenker for mye. Kanskje det skyldes høsten som kommer snikende på. Kanskje jeg bare trenger å være litt usosial. Jeg var jo nesten litt for sosial i fjor. Kanskje jeg ikke skal bekymre meg så mye over berg- og dalbane greiene? Det går vel over når jeg er klar.

I helga skal jeg faktisk våge meg på ost, kjeks og vinkveld med noen søte jenter fra faddergruppa. Det får være en god start.

"Sometimes we think we can solve it all.
And when we try we make our own call.
But when we fall it reminds us all
that we should
yes we should
follow YOU!"

Peace out!

6. september 2011

Lavkarbo

Da er hverdagen tilbake for fullt, og sommerens dårlige matvaner ska legges på hylla. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det ble et par karbohydrater for mye i sommer, spesielt under USAturen. Men jeg syns det ska vær lov å kose seg og leve livet mens man kan. Det må være lov å skeie ut en gang i blant. Det viktigste er jo å finne en livsstil man trives med, for man skal jo kunne klare å leve med det.
I helga har jeg vært hjemme, hos mamma og pappa. Det var egentlig litt godt å koble av fra alt stresset rundt skolestart. I tillegg har jeg klart å bli skikkelig forkjøla, men det skjer jo alltid når kroppen min får litt avslapping etter en stressende periode.
Jeg fikk lest litt, slappa av masse, og bakt både lavkarbobrød og lavkarbo knekkebrød. Man kommer ganske langt ved å bytte ut vanlig brød med dette, spesielt hvis man bruker det både til frokost og lunsj. Det er også superenkelt å lage! Derfor tenkte jeg å dele oppskriftene med dere.

Lavkarbobrød - 2 stk.
8 egg
1 boks creme fraiche
3 ss solsikkeolje
120 g kruskakli
80 g linfrø
100 g sesamfrø
100 g solsikkekjerner
2 ts bakepulver

Visp egg, creme fraiche og olje sammen i en bakebolle.
Bland alt det tørre sammen, og hell det over i bollen. Rør godt. Vent med bakepulveret helt til slutt.
Fordel røra i to medium store brødformer. Røra blir veldig løs, så her må man bare fordele. Jeg anbefaler egentlig å bruke bakepapir i bunn, for min erfaring er at brøda er veldig vanskelig å få ut av forma uansett hvor mye jeg smører dem.
Stek på nederste rille, på 180 grader i ca 55 minutter.

Mange mener at dissa brøda ikke smaker så mye, men jeg syns dem funker fett med litt godt pålegg på :) Man blir skikkelig god og mett av to skiver, sjøl om skivene ikke blir så store. Bor du alene kan det vær lurt å dele brøda i to og fryse dem ned. Det pleier jeg å gjøre, så rekker jeg å spise dem opp før dem blir dårlige.



Lavkarbo knekkebrød - ca 24 stk.
2 dl solsikkekjerner
1,5 dl linfrø
1 dl sesamfrø
0,5 dl gresskarkjerner
2,5 dl kruskakli
2 ss fiberhusk (fås kjøpt på ICA eller sunkost/helsekost)
1 ts salt
5 dl vann

Detta her er superenkelt!


Du måler opp riktig mengde ingredienser og blander alt sammen før du tilsetter 5 dl vann.
Rør godt å la røra stå i kanskje 5 minutter, sånn at den blir litt tjukkere.

Blir den for tjukk tilsetter du bare litt mer vann.

Fordel røra utover to stekebrett, med bakepapir i bunn. Jeg vet det er vanskelig, men trikset er å få røra så jevn som mulig sånn at det blir jevnt stekt. Slikkepott er en fin ting her.

Stek ett og ett brett, på  160 grader. Etter 10 minutter tar du ut brettet og ruter opp passelige store ruter. Til meg blir det ca 12 på hvert brett, men det er opp til deg hvor store knekkebrød du vil ha.

Når dette er gjort setter du brettet tilbake i ovnen igjen, og lar det stå i ca 50 minutter. Da skal knekkebrøda være sprø og fine, men hold et lite øye med dem for det kommer jo an på hvor tjukt/tynt lag du har lagt.

Om du fordeler røra litt ujevnt, kan det hende at noen deler ikke blir helt sprø (det skjer iallefall meg noen ganger). Da setter jeg bare ned temperaturen på komfyren til ca 50 grader, og legger de mjuke knekkebrøda på ei rist og lar de ligge i ovnen til dem har blitt sprø. På den måten blir dem ikke brent.

Husk å ikke oppbevar knekkebrøda i poser, dem holder seg best i en kakeboks eller noe lignende. Og dem er så gode at det ikke er noe fare for at du ikke får spist dem opp før dem blir dårlige!

Enjoy!

Jeg var så flink rundt eksamen i vår, og gikk faktisk ned noen kilo. Sykt deilig følelse når Lee-buksa jeg ikke fikk igjen knappen på plutselig passa helt perfekt! Det er verdt å gi lavkarbo en sjanse, og det finnes mange gode oppskrifter på alt fra frokost til middag til desserter! Man ska slippe å sulte :)

Jeg drev liksom både med lavkarbo og rikshospital-dietten i vår, så jeg er litt usikker på hva det var som ga utslag og fikk buksa mi til å passe igjen. Men jeg har iallefall tenkt å gi lavkarbo, i kombinasjon med trening, en sjanse frem til jul. Gir det resultater er jo det bare helt strålende! Jeg vet det har hjulpet mange, det gjelder bare å finne motivasjonen.

Peace out!

1. september 2011

And I am a material girl...

Noen ganger tenker jeg på hvor materialistisk verden egentlig er. Ikke bare verden, men også vi som lever i den. Det handler jo alltid om penger, og ting.
Jeg merker det ganske godt på meg sjøl. Etter sommerferien, da jeg kom tilbake til leiligheta i Trondheim, ville jeg gjøre om innredninga. Det var så innmari viktig for meg å markere en slags ny start i livet, og hva er da bedre enn gjøre om på stedet man oppholder seg mest?  Det å liksom kunne begynne litt på nytt, og forkaste "gamle" ting sammen med gamle vaner. Tanken er jo god, og jeg vet at det trengtes.

Det ble plutselig en periode hvor tinga ble så innmari viktig. Det å finne de fineste gardinene, og helst matchende puter, lampe, lys.. Skulle gjerne bytta ut både sofa og bord om det var mulig. En viss stil. Det skal være gjennomført. Koste hva det koste vil, for her skal det bli perfekt!
Det er jo bare ting, gjenstander.. Hvorfor er det egentlig så viktig? Kommer livet mitt til å bli rosenrødt nå som jeg har fjerna de tinga som tilhørte den livsstilen jeg hadde i fjor? Er det virkelig tingene som avgjør, eller sitter det bare oppi hodet mitt? Jeg vet at jeg skal begynne på nytt, og jeg ser nye ting rundt meg, og dermed blir det et nytt liv.. ?

Det er ikke bare gjenstandene i leiligheta som gjør at jeg føler meg så materialistisk. Jeg syns det er rart at klær kan få meg til å føle meg bra, eller dårlig. Alt ettersom. Spesielt når jeg tenker på at klærne i utgangspunktet ble til for å beskytte oss, ikke for at vi skal se bra eller dårlig ut.
Jeg kan nesten "kontrollere" humøret og sjølfølelsen min ved å ha de riktige klærne eller det riktige tilbehøret. Til tider kan jeg tenke ut de rareste ting, bare for å få den ene gjenstanden eller det ene plagget som jeg der og da føler ville gjort livet mitt helt komplett! Hvor trist er ikke det, egentlig? Jeg er jo den samme jordnære, utadvente, teite, pratesjuke jenta likevel. Klesstilen min kan ikke gjøre personligheten min bedre, sjøl om et nytt plagg kan gjøre meg glad en liten stund før jeg igjen ser etter noe nytt.

Jeg får så vondt av det noen ganger. Det koster penger. Og trenger jeg egentlig 17 cardigans? Jeg har blitt litt flinkere til å tenke et par-tre ganger over ting før jeg kjøper, for å være fornuftlig liksom. Jeg sparer penger på det, og det er en bra følelse når man er student. Men samtidig merker jeg at jeg da ikke får dekka det behovet jeg har for å ha noe nytt som gjør at jeg føler meg ny og fresh, eller som gjør leiligheta freshere.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg trur nye ting kan være til hjelp når man vil forandre seg. På forelesning i dag lærte jeg at det er en del av hjernen som lagrer minner, og at denne delen på en eller anna måte er kobla til nesa. Det er derfor man noen ganger kan få skikkelig "flashback" til noe eller noen når man lukter en spesiell lukt. Jeg lukta f.eks på en lypsyl her om dagen, og da fikk jeg bare en sånn rar følelse og var plutselig tilbake i skolegården i 6.klasse med gul boblejakke og blå cherrox. For den lypsylen brukte jeg så mye i den perioden. Kanskje det er sånn med ting man ser også? At man lettere kan komme seg videre hvis man kvitter seg med ting som "tilhører" fortida? Det gjenstår å se.

Cause we are living in a material world and I am a material girl.
Peace out!

22. august 2011

Min fantastiske sommer

Sommer går mot høst, og et nytt semester i Trondheim er like rundt hjørnet. Høsten er en av de årstidan jeg liker aller best, men før jeg ønsker den velkommen for fullt vil jeg se litt tilbake på en av de mest begivenhetsrike sommeran jeg har hatt.

USA var helt awesome, og jeg har skreve ganske detaljert rundt opplevelsan jeg hadde der. Det var et eventyr uten like, og jeg anbefaler alle som har mulighet til å ta en tur dit!
Oppholdet mitt i Norge varte ikke lenge etter det, for jeg hadde nemmelig fullbooka ferien, og allerede ei uke etter bars det til Spania med verdens søteste jente og hennes foreldre.

Nina og jeg har et unikt vennskap. Vi har kjent hverandre i rundt 5 år, og sjøl om vi ser hverandre ytterst sjeldent, vet vi begge hvor vi har hverandre. Det siste året har vennskapet vårt stort sett bestått av brev og telefonsamtaler, men samme hvor lang tid det går mellom hvert møte, er det som om tida bare har stått stille. Vi plukker opp tråden nøyaktig der vi slapp den sist, og alt er bare fryd og gammen!

Til tross for at ferieturen vår begynte med at jeg var sjuk, satt det ingen stopper for fine opplevelser. 10 dager i Spania med den gjengen her var utrulig fint. Tida gikk fort, samtidig som den gikk sakte. Vi opplevde masse. Begge hotellan vi bodde på hadde litt av hvert av underholdning å by på, noe som ofte ble litt tragikomisk. Jeg har ikke ledd så mye på lenge. Hvis en god latter forlenger livet, trur jeg aldri jeg kommer til å dø.

Vi besøkte flere mindre landsbyer, og da snakker vi skikkelig idylliske steder med trange gater, blomster og nydelig utsikt. Det kunne faktisk minne om Hellas. Vi var innom flere kirker i landsbyene, og dem var skikkelig fine. En av kirkan vi oppdaga, var en steinkirke. Nesten er slags grotte, og det var min favoritt.



Vi fikk også en smakebit av den travle storbyen, med merkebutikker, shopping og kafeer. Det beste, etter min mening, er at vi fikk oppleve og sjå så mye. Masse nye inntrykk, nye lukter (les: sardiner) og smaker, men vi hadde også flere lange dager på stranda hvor vi bare fikk slappe av å virkelig ta livet med ro. Det å ligge i en solseng på stranda med sin beste venninne, og vite at det faktisk ikke er noe anna du heller skulle gjort, eller noe anna sted du egentlig skulle vært.. Den følelsen kan bare ikke beskrives!

Ikke nok med at jeg fikk 10 dager sammen med Nina i Spania, men etter ei knapp uke hjemme i Norge igjen, skulle vi få to nye uker sammen på årets sommerjobb; konfirmantleiren i Kragerø.
Hva er vel bedre enn å avslutte sommeren med herlige venner, en diger gjeng nysgjerrige konfirmanter og fine kveldsavslutninger i kirka?
Noen ganger måtte jeg bare stoppe opp å takke for at jeg er så heldig som har en sånn jobb. Sjøl om det blir sene kvelder, og du så og si tappes for energi, er det en utrulig givende jobb. Jeg fikk så mye igjen for det i år.
Det hjalp å ha med Nina på laget, og slippe å ha så mye ansvar alene. Vi fikk masse ros, og det finnes vel ikke noe bedre enn det? :)

                                       
                                    

Har hatt en fantastisk sommer med familie, slekt og venner. Batterian er lada, og høsten kan bare komme.

Peace out!

28. juli 2011

Hvil i fred.

Til sangmesteren. En salme av David.
Gud! Hør min røst når jeg klager! Bevar mitt liv for fiendens skremsel! Skjul meg for de ondes hemmelige råd, for den larmende hopen av ugjerningsmenn.
De gjør sin tunge skarp som et sverd, på buen legger de sin pil - det bitre ord -
for å skyte i smug på den uskyldige. Plutselig skyter de på ham, uten å frykte. Sin onde rådslutning gjør de fast. De taler om hvordan de vil legge skjulte snarer, de sier: Hvem ser dem?
De tenker ut ugjerninger: Vi er ferdige, planen er uttenkt! - Ja, dype er menneskenes tanker og hjerter. Da skyter Gud sin pil mot dem, plutselig blir de såret. Deres tunge får dem til å snuble. Alle de som ser dem, rister på hodet. Og alle mennesker blir forferdet. De forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk.Den rettferdige gleder seg i Herren og tar sin tilflukt til ham. Alle de oppriktige av hjertet priser seg lykkelige.

- Salme 64

5. juli 2011

Reisedagbok USA - # 4

Tida flyr, og vi har faktisk kømme hematt til Norge allerede. Flyturen var like lang som da vi reste nedover, og den eneste velkomsten vi fikk var pøsende regn. Velkommen hjem..
Men de siste dagan i USA koste vi oss som aldri før med familien, og jeg rakk liksom aldri sett meg ned å skrive. Jeg prioriterte heller å oppleve ting, og det er vel sånn det ska vær? : )

Den siste tida var jeg en del med mormor. Det er så koselig å være med ho, sjøl om ho blir fort sliten. Bare å sitte ved siden av ho i sofaen og holde henne i hånda. Mitt forhold til mormor er litt spesielt, fordi jeg ikke har møtt ho så mange ganger i mitt liv. Jeg trur det her, iløpet av mitt 21 år lange liv, er tredje gangen vi møtes. Det var nemmelig sånn at når jeg var her i USA sist (i 1992) bodde mormor fremdeles i Pakistan, og da jeg dro til Pakistan for å være brudepike for tanta mi i en alder av 6 år, hadde mormor flytta til statene. Dermed var jeg hele 9 år da jeg møtte henne for første gang i England, hos tanta mi. Andre gangen var jeg 11 år, og da kom mormor og søstra hennes til Norge for å besøke oss. Også er det den gangen her. Til tross for at jeg ikke er oppvokst med mormor, og heller ikke har vært så mye med ho, har vi et veldig spesielt forhold fylt med en helt egen bestemor-barnebarn-kjærlighet, og av alle barnebarna snakker ho aller mest om meg. Derfor er det trist å se at helsa hennes ikke er på topp. Ho er bare tidenes søteste!
Tre generasjoner. To mødre og to døtre :)
Ellers har jeg og Frank vært i Disneyland! Det var faktisk en skikkelig koselig opplevelse. Alle figuran fra barndommen, som Snøhvit, Ariel, Mikke Mus og Donald. Det er virkelig en gjennomført park. Vi kjøpte dagsbillett med tilgang til både Disneyland og California Adventures-parken, og vi må nok innrømme at man trenger mer enn en dag der. Det ble litt stress og mye gåing. Her må man faktisk tenke konfort istedet for skjønnhet, for mine ben var helt utslitte sjøl om jeg traksa rundt i gode joggesko. Vi rakk ikke over alt vi hadde lyst til å få med oss, men det gir oss bare enda en grunn til å komme tilbake.
Utenom utallige mange båtturer og andre turer inn i de ulike disneyfigurenes verden, og ulike temaer rundt om i parken, så vi den berømte paraden på ettermiddagen. Alle de forskjellige figuran i en lang parade, med musikk og utrulige kostymer! Når sola gikk ned og himmelen ble mørk over oss, var det tid for fyrverkeri. Det er noe av det vakreste jeg har sett! Alle former og farger, og dem ble faktisk sendt opp i takt med musikken.

Tida gikk så innmari fort, sjøl om vi var der en hel måned. Den siste dagen tok jeg og Frankie bussen til downtown Los Angeles, og Santa Monica. LA var sånn ca som jeg trudde; strålende sol, skyskrape, folksomt og masse trafikk. Etter å ha gått en stund der, tok vi bussen videre til Santa Monica. Det er den strandra Baywatch er spilt inn på, forresten. Helt fra jeg var lita har alle tantan mine sagt at Santa Monica beach er min strand, sida dem bare kaller meg Monica :) Vi rusla rundt i handlegata der før vi gikk ned på piren. Der er det både tivoli, boder og restauranter - og sjølsagt masse folk. Vi kjørte faktisk en berg-og dalbane også, sjøl om ingen av oss egentlig har gjort noe sånt på mange år. Og jeg vet jeg høres veldig voksen og kjedelig ut når jeg sier det, men to runder på den banen var mer enn nok!
En anna ting som er litt kult med Santa Monica pieren, er at route 66 ender der.





Den siste tida gikk så grusomt fort! Og den samme natta måtte vi ta farvel med familien og dra på flyplassen. Det var trist å ta farvel. Spesielt med mormor, men forhåpentligvis så ser jeg henne snart igjen. Sitter igjen med en veldig sliten kropp etter reisa hematt, og veldig mange bra minner : )

No er det bare å begynne forberedelsan til sommerns neste eventyr. Her går det nemmelig i ett!
Peace out!

23. juni 2011

Reisedagbok USA - # 3

Las Vegas - the city that never sleeps.

Igjen fikk vi låne kirkevanen og da bars det ivei atter en gang, hele gjengen i en og samme bil, men denna gangen i retning Las Vegas, Nevada.
Kjøreturen var lanng og varm. Las Vegas er jo en by som er bygd midt i heteste ørkenen, og det kjentes! Vi kjørte gjennom ørkenen i flere timer, med en gammel van som ikke akkurat har det nyeste innen aircondition. Svette og klamme, men med godt humør :) Omsider kom det en by til syne midt i ingenmannsland; Las Vegas.

Etter å ha sjekka inn på et knallfint hotell gikk første kvelden med til å spise på Hard Rock og gå rund på "The Strip", som er hovedgata i Las Vegas. Det var så mye å se og mange inntrykk å fordøye. Masse folk og lys og musikk overalt! Det som er litt morsomt er at man nesten finner hele verden der. Et hotell som heter "Paris" er forma som eiffeltårnet, et hotell heter "New York, New York" og har frihetsgudinnen utafor osv.
Det finnes jo ikke et hotell uten casino der, så etter å ha gått rundt i heten (sjøl etter at sola gikk ned var det 30 plussgrader) gikk vi tilbake til hotellet for å prøve oss på spilleautomatene. Jeg fikk ikke helt tak på det i begynnelsen, men ble veldig fascinert av miljøet.
Folk sitter  i flere timer på dissa automatan og trykker og trykker. Som regel sitter dem alene, eller kanskje to venner ved siden av hverandre på hver sin automat og småsnakker litt iblant. Mange vinner faktisk en del også, men det virker som dem bare spiller det bort. Også går det servitører rundt og tar i mot coctailbestillinger.
Så er dem som spiller poker og roulette, det ser egentlig ganske koselig ut. En liten gjeng som sitter rundt det bordet og drikker øl og ler. God stemning! Og til slutt har vi dem som er der for å feste. Vi så innmari mange unge frøkner med lårkorte kjoler og stiletthæler som kun var ute og rangla, både inne på diskotekan på hotellet og ute på gata.

Hoover Dam
Det ble langt på natt før vi fikk lagt oss, og dagen etter var det rise and shine og klart for en liten utflukt.
Rundt en times kjøretur fra lysbyen ligger Hoover Dam. Det er et kraftverk som ligger på grensa mellom Nevada og Arizona. Før var detta Amerikas største kraftverk, mens no forsyner det ca 1 % av energien i USA. Pappa, Frank og jeg ble med på en guida tur inni kraftverket etter at vi alle hadde studert det utvendig. Heten var intens også denna dagen, men det var faktisk ganske interessant, sjøl om guiden snakka veldig fort og veldig amerikansk. Lurer dokk på mer om Hoover Dam, står det mye om det på wikipedia. Eller enda bedre; reis til USA og besøk den sjøl! ;)

Etter en lang og het dag, sjekka vi inn på et enda finere hotell enn det vi bodde på den første natta. Her bodde vi i 21. etasje, det må vær høyere enn jeg noen gang har oppholdt meg over lengre tid. Kvelden gikk med til et godt måltid og enda mer vandring i byen som aldri sover. Det kom til og med en søt, eldre herremann bort til Frank og meg, og spilte en melodi for oss på munnspillet sitt mens vi stod og så utover vannet ved Belagio (som forøvrig er et hotell). Vi kom akkurat for sent til å se det berømte vannshowet som pleier å være der, men vi hadde det fint lell. Ellers så begynte jeg å få taket på de enarma bandittene (spilleautomatene), og jeg vant vel 100 dollar på dem. Ikke at det er noe å hoppe i taket for, men det er jo alltid gøy å vinne.

Turen tilbake - en historie for seg sjøl.

På tilbaketuren bestemte vi oss for å kjøre gjennom Death Valley, slik at vi fikk se det laveste punktet i hele Amerika. Som sagt, vi kjørte gjennom ørken, men for å komme til Death Valley måtte gjennom et bokstavlig talt øde landskap. Kun ørken så langt øyet kan se, ingen hus, og
minimalt med biler. Og med en temperatur
på rundt 45 grader og stekende sol,
og sjølsagt ingen mobildekning, er det et av
de siste stedan man vil kjøre seg fast, få motorhavari, gå tom for bensin etc. Det er en grunn til at det kalles Death Velley. Og hva skjer? Vi kjører oss fast i sanda! Både pappa, Frank og onkel prøvde å få oss løs, og vi damene prøvde å dytte så godt vi kunne.

Vi gravde oss egentlig bare enda djupere ned i sanda. Vi prøvde alt vi kunne komme på for å komme oss løs, men ingenting hjalp og varmen ble bare mer og mer intens.

Omsider stilte jeg meg langs hovedveien for å se om jeg fikk stoppa en bil, og det fikk jeg. Det viste seg faktisk at det var en redningsbil, men dem hadde ingen tau med seg. Siden det ikke fantes dekning midt i ørkenen heller, dro de to eldre menneskene i redningsbilen av sted og dem lovte å ringe etter en tauebil til oss så snart dem fikk dekning. Alt vi kunne gjør var å vente enda mer. Det gikk vel en time før vi plutselig så redningsbilen komme tilbake, dem kom med den informasjonen at dem hadde fått ringt etter tauebil (AAA) og at den var på vei. Ingen kunne si hvor lang tid det ville ta, men den var iallefall på vei. Dem ga oss nummeret sitt og ba oss ringe dem så snart vi hadde kommet oss ut derfra, slik at dem visste at vi var i god behold. Snille som dem var ga dem oss et par flasker vann før dem dro videre.

Takk til de to med redningsbilen, som i det minste ga oss vann.
Tida gikk, heldigvis hadde vi vann. Plutselig ser vi en brannbil kjøre forbi, og et lite øyeblikk trudde vi det kunne vær tauebilen. Jeg veiva med armene igjen, men brannbilen kjørte bare rett forbi. - Men helt plutselig kom den tilbake, og snille som dem var dro dem hele bilen vår opp av sanda. Det viste seg nemmelig at dem var med på et TV-program, "Top Gear", og helikopteret dem hadde med seg hadde fått øye på oss. 

Her kommer det rare;
Når vi kom oss til et litt mer sivilisert strøk, fikk kjøpt oss vann og roa oss litt ned, ringte onkelen min til AAA for å si ifra om at vi ikke trengte tauebilen likevel. Da fikk vi til svar at dem ikke hadde sendt ut no bil til oss, for den oppringinga hadde ikke blitt registrert og dem klarte ikke spore den opp heller. Vi ble litt sjokkerte, og tenkte at om ikke helikopteret hadde sett oss hadde vi kanskje venta på den tauebilen enda. Da onkel skulle ringe de to fra redningsbilen for å forsikre dem om at vi var i god behold, fikk han ikke tak i dem, sjøl om han prøvde flere ganger. Hele situasjonen var helt absurd. Kanskje dem var spøkelser? Det er jo masse spøkelseslandsbyer rundt om i det området der...

Uansett, vi kom oss ut av ørkenen på et mirakuløst vis, og vi hadde englevakt! Vi måtte sove over i en liten by som heter Pahrump, siden vi hadde brukt så mye tid på å stå fast i ørkenen. Dagen etter kjørte vi gjennom Death Valley nasjonalpark, og det var skikkelig vakkert.
Zabriskie Point, Death Valley. Toppene bak meg var
en gang havets bunn.


Badwater, Death Valley. Det hvite du ser
er salt og mineraler som regnet tar med seg
fra fjellene. Det samles her på det laveste
punktet i hele USA, 855 meter under havet.
(Badwater, fordi den lille tjønna med vann
som ligger der smaker supersalt)
Som dokk kanskje skjønner har jeg fått nok ørken for en stund. 40 grader i skyggen blir for mye for meg, spesielt når det knapt finnes skygge. Til tross for heten, og utallige mange timer i den gamle bilen, er detta en tur jeg aldri vil glemme.

Nye eventyr er rett rundt hjørnet.
Peace out!

15. juni 2011

Reisedagbok USA - #2


Stjerna til Sandra Bullock!
No er vi i gang!

Amerika er et gigantisk stort land, med titusner av ting å oppleve. Bare her i California flommer det over av attraksjoner. Tante Bina fortalte at på de 14 åra ho har vært gift med mannen sin har dem enda ikke fått sett alt dem vil se her i California, sjøl om dem stort sett drar på utflukter hver helg. Det sier litt! Vi har opplevd masse allerede!! Dagen etter første dagbokinnlegg dro vi en tur til Hollywood. Jeg var supergira, for jeg har alltid hatt lyst til å se Hollywood. Når sant ska sies har jeg faktisk vært der før, men jeg var bare 2 år gammel, så jeg kan ikke si jeg husker noe av det.

Vi gikk et stykke langs Walk of Fame og så på stjernan og knipsa litt bilder når vi fant et kjent navn. Det er jo over 2300 stjerner der!

Pappa og meg på Hollywood Boulevard

Vi gikk også forbi en plass der mange forskjellige kjendiser har satt igjen fottrykket og håndtrykket sitt, og skreve en liten hilsen. Det var litt tøft. Will Smith har utrolig store føtter, forresten. Og Johnny Depp har små hender, eller så er det bare jeg som har store.

Når sola gikk ned og vi fikk se Hollywood by night, var det nesten som et helt anna sted. Fullt av folk og lys overalt!



Vi har også vært litt på stranda. Både sett havet her på Long Beach, også var vi en hel dag på Venice Beach. Det er jo mye nærmere sjølve downtown LA, så der var det ganske mye å sjå. En hel gate stappa med små butikker og boder, og sjølsagt fullt av folk. Alle mulige slags mennesker, alt fra rike til fattige og narkomane. Ganske mange narkomae faktisk, som stopper deg og spør om de kan få resten av maten du står og spiser på eller om du kan sponse dem med noen dollar.
Det var fullt av ulike show på gata der også. Så du en flokk av mennesker samla på et sted, skjønte du at i midten av flokken foregikk det et show. Alt fra breakdance til en fyr som lagde et digert nummer ut av å hoppe over en fem-seks folk.
Stranda var innmari fin da, og været var knall! Vi kunne se helt bort til Santa Monica, som vi også ska besøke en dag. Det er jo "min" strand. 




Venice Beach, mot gata

Turen til Sea World, San Diego var også en bra opplevelse! Vi fikk låne en diger van av kirka, og da bars det i vei til San Diego - alle i en bil. Bare kjøreturen dit var innmari morsom. Vi ankom til strålende sol, og det var så stort der at vi ikke en gang rakk å sjå alt vi ville se. Men vi fikk med oss ganske mye bra likevel. Bilder sier mer enn ord;


Skillpadder

Sjøløver som koser seg i finværet

Spekkhogger-show med Shamu og Baby-Shamu som hovedattraksjon

Delfinshow med akrobater

En glasstunnell med haier svømmende over oss. Litt skummelt..

Pingviner i et mørkt og kaldt klima, som i Antarktis.

Koser meg i Amerika, for dokk som ikke allerede har skjønt det :) De siste dagan har det vært skikkelg tropevær. I morra skal vi til Las Vegas! Det glede jeg meg skikkelig til. Har ingen anelse om hva jeg ska forvente, anna et at det praktisk talt er en by midt i ørkenen, så sola steker bra der på dagtid. Kommer et bra oppdateringsinnlegg når vi er tilbake derfra.


Håper alt er bra med dokk også, kjære lesere og venner!


Peace out!