Jeg synes påsken er en fin høytid. Noen etterlengtede fridager enten hjemme eller borte. Med blå himmel og sol, vår i sikte, skiturer, kvikklunsj, påskeegg med godteri, guiz og brettspill - alle disse fine påsketradisjonene. Både på radio, TV og via sosiale medier får vi et glimt at hva det norske folk gjør for å komme i påskestemning. Jeg er intet unntak, jeg legger gjerne ut de koseligste bildene av hvordan min påske er. Jeg har vært på hytta på Hellansjøen sammen med min kjære, og vi har kost oss med våre påsketradisjoner:
Brettspill og påskeguiz
Lunsj i sola
Sene kvelder med påskekrim på radio
Tilbrede årets lammelår
Utedoens sjarm
Vakker natur
Likevel tror jeg mange glemmer hva påsken egentlig handler om; Jesus. Påsken er en av de mest sentrale høytidene i kristendommen. Jesus døde, og vasket bort vår synd og skam. Jeg blir litt sentimental på langfredag. - Men så stod han opp igjen og beviste at han er Guds sønn. Det er jo det viktigste prinsippet i kristendommen.
"For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." - Johannes 3,16
For meg er det viktig å ikke glemme dette oppi all påskekosen. Det var dagens "preken" fra meg. Håper dere alle har hatt en strålende påske, uansett om dere tenkte på Jesus eller ei.
Dagen ble perfekt. Man blir aldri for gammel til å skjemmes bort av familie og kjæreste på bursdagen sin.
Nå er det påskeferie, og jeg har tatt turen hjem til mor og far. Sola skinner, og det er skikkelig påskevær. Som vanlig blir jeg sjuk når det endelig er ferie, intet unntak denne gang. Satser på at formen blir bedre til i morra, for da reiser jeg og min kjære på hytta.
Nå har jeg ikke prioritert den offentlige dagbok-aktige bloggen min på alt for lenge. Det er vel på sin plass å begynne med et godt nytt år, til you all!
For å være ærlig, har det ikke vært noe spesielt interessant å dele (ikke at det jeg har delt tidligere nødvendigvis har vært interessant), det har gått mest i kjedelige ting som skolestart, hodepiner, mangel på snø, nye rutiner, bacheloroppgave, overflod av snø, eksamen etc. - alle av den sort ingen andre enn mine nærmeste har interesse av å høre meg klage over. Men midt oppi dette her, føler jeg at jeg plutselig har blitt så voksen. "Har ikke tid", har blitt omtrent det jeg sier mest iløpet av en dag.
For et par uker siden møtte jeg en gammel venn som jeg ikke hadde sett på flere år. Han var en stor del av livet mitt på den tiden jeg var mer på leir enn hjemme. Vi satt og mimra om gamledager, om morsomme episoder, noen traumatiske episoder, om hvor merkelige valg vi tok (og konsekvensene av dem), og om andre fantastiske venner. Det føltes ut som et helt liv siden vi opplevde alt det der!
For all del, ikke misforstå, jeg er evig takknemlig for alt det flotte jeg har i dag. Jeg bare lurer på når alt ble så alvorlig? Det eneste jeg tenker på er at jeg snart har eksamen, og at bacheloroppgaven min må holde mål. At jeg må få en god utdannelse, en god jobb, at det kan være lurt å kjøpe leilighet - og alle andre voksenting. Hvor ble det av all tiden som en gang var til overs, hvor jeg kunne sitte i timesvis i telefonen med venner jeg ikke ser så ofte? Tiden jeg kunne sitte en hel kveld og spille gitar, istedetfor å se den stå i et hjørne og surne?
Jeg har perioder hvor jeg har spesielle artister på hjernen. I det siste har jeg hørt mye på James Morrison igjen. Jeg liker låter med tekster som betyr noe. Sangen "Once When I Was Little" treffer meg rett i hjertet.
"Stay as young you can, for the longest time ‘Cause those days flew by Like a breeze just passing through Once when I was little"
Jeg bare elsker adventstida. Stod opp ekstra tidlig i dag, til tross for at jeg er kommet meg igjennom den værste stress-perioden. Helt fortreffelig å kunne starte dagen rolig. Kan ikke stikke under en stol at dette er en veldig stressende periode. Det har gått i ett fra morgen til kveld, og hjernen min overbelastes av teoretikere og begreper jeg skal kunneskrive om på eksamen. Men med 3 av 4 eksamener unnagjort, har jeg tid til å nyte litt adventstid.
Det skal sies at tida har ikke bare gått med til eksamensstress. Min kjære samboer og jeg har hatt tid til å feire kjærligheten. Vi satt av en hel kveld til god middag og show med selvesteYlvis. - Det var utrolig godt å trimme lattermusklene.
Noe av det koseligste med adventstida må være at alle hjem fylles med lys, enten i form av stjerner, adventsstaker eller andre lyskilder. Det gir ekstra glede i vintermørket. Intet unntak her i heimen. Det får meg til å orke å stå opp før kl 7, bare for å kose meg med kaffekoppen, adventskalenderen og lysene i morgenmørket. Nå som snøen endelig har ankommet Trondheim og tatt med seg julestemninga, er nesten alt perfekt.
Håper dere også finner litt tid til å senke skuldrene og nyte adventstida. Ha en god 6. desember!
Jeg har ikke fått blogga så mye i det siste, men jeg ser at de få innleggene jeg har stort sett handler om lavkarbo og koselige turer jeg har vært på. Det har liksom vært det (og skole) som har opptatt meg mest de siste månedene. Men nå er det helt andre ting som surrer oppi hodet mitt.
Etter at jeg begynte på sosiologi-studiene, har jeg ofte fått spørsmål om hva jeg blir og hva jeg kommer til å jobbe med.Jeg har aldri hatt et godt svar på det,for man får jo ikke en bestemt tittel av å ta en bachelor i sosiologi. Det er heller ikke et bestemt yrke som krever denne bachelorgraden. Nå i dag er jo ikke bachelorgraden like mye verdt som den en gang var, nå er det mastergrader som gjelder. "Hvorfor i all verden valgte du dette da?", kan du spørre. Det handlet mye om interesse da jeg bestemte meg for å studere på universitetet. Sosiologi virket interessant, og det var stort sett det jeg gikk etter. Jeg tenkte ikke mye på hva jeg kunne bruke det til eller hva jeg kunne jobbe med i ettertid. Jeg ville bare begynne et sted for å komme i gang. Siden jeg aldri fikk et kall om andre ting å gjøre, fortsatte jeg. Og da jeg var over halvveis i graden tenkte jeg at jeg like gjerne kunne fullføre den. Nå er det snart jul, og etter jul skal jeg skrive bacheloroppgaven min. Men så da? Hva skal jeg gjøre etter det?
Hvordan finner man ut hva man vil gjøre? Jeg misunner dem som alltid har visst hva de vil. Jeg har jo tenkt på veldig mye forskjellig opp igjennom årene, men har forkastet ideene en etter en av ulike årsaker. Nå blir jeg bare stressa. Jeg har snart gått 3 år på universitetet og føler at jeg er nødt til å begynne med noe nytt til høsten igjen. Jeg kan selvfølgelig ta en mastergrad, men hva er poenget med det når det ikke interesserer meg? Det frister ikke, jeg ser det ikke for meg, det er rett og slett uaktuelt.
I motsetning til den 19år gamle Linn Monica som valgte et studie basert på at emnene virket interessante, tenker jeg nå mer på resultatet. Jeg tenker mer på det jeg sitter igjen med etter studiet enn fagene i seg selv. Det jeg har tenkt mye på nå i det siste er eiendomsmegling. Og jeg kjenner at det er noe jeg føler en sånn entusiasme rundt, en mye større entusiasme enn det jeg har kjent tidligere. Jeg har lest vanvittig mye om det. Om selve arbeidsdagen til en eiendomsmegler, om jobbmuligheter, om studieforløpet, fagene og studiestedene. Det skremmer meg litt å tenke på at jeg kanskje skal studere på BI. Tenk om det ikke er noe for meg, tenk om det er kjempevanskelig, tenk om jeg blir en dårlig megler og ikke selger et eneste hus! Jeg må bare bestemme meg snart. Jeg blir så stressa av å ikke vite. Og det er utrolig umotiverende å jobbe med oppgaver og lese til eksamen når jeg ikke ser relevansen av det. Hvordan finner man ut hva man vil jobbe med? Og hvordan kan man vite om det valget man tar er rett, uten å ha prøvd? Hvor mange studier skal man begynne på før man finner noe man trives med? Har du et svar, vil jeg gjerne ha det. Puh, nå har jeg i alle fall lettet hjertet. Nå husker jeg hvorfor jeg en gang i tiden skrev dagbok.
Høsten er den fineste årstiden, spør du meg. Jeg er ikke så veldig glad for at kulda kommer, men det er så innmari fint med alle fargene! Jeg føler meg egentlig litt gammel når jeg sier sånne ting, men i det siste har jeg innsett at jeg begynner å bli litt voksen. Setter pris på høstens farger, og de "små gledene" i hverdagen, samtidig som jeg har blitt vanvittig praktisk av meg. Nå gjelder det ikke lenger å kjøpe mest mulig klær for pengene, men heller å finne noe av god kvalitet som varmer, er praktiske, og som varer en stund. Trodde aldri jeg kom til å bli så "voksen".
Akkurat det med de voksen-greiene kan jeg komme tilbake til i et senere innlegg, nå ville jeg egentlig bare vise dere hvor vakker høsten er i Trondheim om dagen.
