Min fantastiske sommer

Sommer går mot høst, og et nytt semester i Trondheim er like rundt hjørnet. Høsten er en av de årstidan jeg liker aller best, men før jeg ønsker den velkommen for fullt vil jeg se litt tilbake på en av de mest begivenhetsrike sommeran jeg har hatt.

USA var helt awesome, og jeg har skreve ganske detaljert rundt opplevelsan jeg hadde der. Det var et eventyr uten like, og jeg anbefaler alle som har mulighet til å ta en tur dit!
Oppholdet mitt i Norge varte ikke lenge etter det, for jeg hadde nemmelig fullbooka ferien, og allerede ei uke etter bars det til Spania med verdens søteste jente og hennes foreldre.

Nina og jeg har et unikt vennskap. Vi har kjent hverandre i rundt 5 år, og sjøl om vi ser hverandre ytterst sjeldent, vet vi begge hvor vi har hverandre. Det siste året har vennskapet vårt stort sett bestått av brev og telefonsamtaler, men samme hvor lang tid det går mellom hvert møte, er det som om tida bare har stått stille. Vi plukker opp tråden nøyaktig der vi slapp den sist, og alt er bare fryd og gammen!

Til tross for at ferieturen vår begynte med at jeg var sjuk, satt det ingen stopper for fine opplevelser. 10 dager i Spania med den gjengen her var utrulig fint. Tida gikk fort, samtidig som den gikk sakte. Vi opplevde masse. Begge hotellan vi bodde på hadde litt av hvert av underholdning å by på, noe som ofte ble litt tragikomisk. Jeg har ikke ledd så mye på lenge. Hvis en god latter forlenger livet, trur jeg aldri jeg kommer til å dø.

Vi besøkte flere mindre landsbyer, og da snakker vi skikkelig idylliske steder med trange gater, blomster og nydelig utsikt. Det kunne faktisk minne om Hellas. Vi var innom flere kirker i landsbyene, og dem var skikkelig fine. En av kirkan vi oppdaga, var en steinkirke. Nesten er slags grotte, og det var min favoritt.

Vi fikk også en smakebit av den travle storbyen, med merkebutikker, shopping og kafeer. Det beste, etter min mening, er at vi fikk oppleve og sjå så mye. Masse nye inntrykk, nye lukter (les: sardiner) og smaker, men vi hadde også flere lange dager på stranda hvor vi bare fikk slappe av å virkelig ta livet med ro. Det å ligge i en solseng på stranda med sin beste venninne, og vite at det faktisk ikke er noe anna du heller skulle gjort, eller noe anna sted du egentlig skulle vært.. Den følelsen kan bare ikke beskrives!

Ikke nok med at jeg fikk 10 dager sammen med Nina i Spania, men etter ei knapp uke hjemme i Norge igjen, skulle vi få to nye uker sammen på årets sommerjobb; konfirmantleiren i Kragerø.
Hva er vel bedre enn å avslutte sommeren med herlige venner, en diger gjeng nysgjerrige konfirmanter og fine kveldsavslutninger i kirka?
Noen ganger måtte jeg bare stoppe opp å takke for at jeg er så heldig som har en sånn jobb. Sjøl om det blir sene kvelder, og du så og si tappes for energi, er det en utrulig givende jobb. Jeg fikk så mye igjen for det i år.
Det hjalp å ha med Nina på laget, og slippe å ha så mye ansvar alene. Vi fikk masse ros, og det finnes vel ikke noe bedre enn det? :)

                                       

                                    

Har hatt en fantastisk sommer med familie, slekt og venner. Batterian er lada, og høsten kan bare komme.

Peace out!

Hvil i fred.

Til sangmesteren. En salme av David.
Gud! Hør min røst når jeg klager! Bevar mitt liv for fiendens skremsel! Skjul meg for de ondes hemmelige råd, for den larmende hopen av ugjerningsmenn.
De gjør sin tunge skarp som et sverd, på buen legger de sin pil - det bitre ord - for å skyte i smug på den uskyldige. Plutselig skyter de på ham, uten å frykte. Sin onde rådslutning gjør de fast. De taler om hvordan de vil legge skjulte snarer, de sier: Hvem ser dem?
De tenker ut ugjerninger: Vi er ferdige, planen er uttenkt! - Ja, dype er menneskenes tanker og hjerter. Da skyter Gud sin pil mot dem, plutselig blir de såret. Deres tunge får dem til å snuble. Alle de som ser dem, rister på hodet. Og alle mennesker blir forferdet. De forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk.Den rettferdige gleder seg i Herren og tar sin tilflukt til ham. Alle de oppriktige av hjertet priser seg lykkelige.

- Salme 64

Reisedagbok USA - # 4

Tida flyr, og vi har faktisk kømme hematt til Norge allerede. Flyturen var like lang som da vi reste nedover, og den eneste velkomsten vi fikk var pøsende regn. Velkommen hjem..
Men de siste dagan i USA koste vi oss som aldri før med familien, og jeg rakk liksom aldri sett meg ned å skrive. Jeg prioriterte heller å oppleve ting, og det er vel sånn det ska vær? : )

Den siste tida var jeg en del med mormor. Det er så koselig å være med ho, sjøl om ho blir fort sliten. Bare å sitte ved siden av ho i sofaen og holde henne i hånda. Mitt forhold til mormor er litt spesielt, fordi jeg ikke har møtt ho så mange ganger i mitt liv. Jeg trur det her, iløpet av mitt 21 år lange liv, er tredje gangen vi møtes. Det var nemmelig sånn at når jeg var her i USA sist (i 1992) bodde mormor fremdeles i Pakistan, og da jeg dro til Pakistan for å være brudepike for tanta mi i en alder av 6 år, hadde mormor flytta til statene. Dermed var jeg hele 9 år da jeg møtte henne for første gang i England, hos tanta mi. Andre gangen var jeg 11 år, og da kom mormor og søstra hennes til Norge for å besøke oss. Også er det den gangen her. Til tross for at jeg ikke er oppvokst med mormor, og heller ikke har vært så mye med ho, har vi et veldig spesielt forhold fylt med en helt egen bestemor-barnebarn-kjærlighet, og av alle barnebarna snakker ho aller mest om meg. Derfor er det trist å se at helsa hennes ikke er på topp. Ho er bare tidenes søteste!

Tre generasjoner. To mødre og to døtre :)

Ellers har jeg og Frank vært i Disneyland! Det var faktisk en skikkelig koselig opplevelse. Alle figuran fra barndommen, som Snøhvit, Ariel, Mikke Mus og Donald. Det er virkelig en gjennomført park. Vi kjøpte dagsbillett med tilgang til både Disneyland og California Adventures-parken, og vi må nok innrømme at man trenger mer enn en dag der. Det ble litt stress og mye gåing. Her må man faktisk tenke konfort istedet for skjønnhet, for mine ben var helt utslitte sjøl om jeg traksa rundt i gode joggesko. Vi rakk ikke over alt vi hadde lyst til å få med oss, men det gir oss bare enda en grunn til å komme tilbake.

Utenom utallige mange båtturer og andre turer inn i de ulike disneyfigurenes verden, og ulike temaer rundt om i parken, så vi den berømte paraden på ettermiddagen. Alle de forskjellige figuran i en lang parade, med musikk og utrulige kostymer! Når sola gikk ned og himmelen ble mørk over oss, var det tid for fyrverkeri. Det er noe av det vakreste jeg har sett! Alle former og farger, og dem ble faktisk sendt opp i takt med musikken.

Tida gikk så innmari fort, sjøl om vi var der en hel måned. Den siste dagen tok jeg og Frankie bussen til downtown Los Angeles, og Santa Monica. LA var sånn ca som jeg trudde; strålende sol, skyskrape, folksomt og masse trafikk. Etter å ha gått en stund der, tok vi bussen videre til Santa Monica. Det er den strandra Baywatch er spilt inn på, forresten. Helt fra jeg var lita har alle tantan mine sagt at Santa Monica beach er min strand, sida dem bare kaller meg Monica :) Vi rusla rundt i handlegata der før vi gikk ned på piren. Der er det både tivoli, boder og restauranter - og sjølsagt masse folk. Vi kjørte faktisk en berg-og dalbane også, sjøl om ingen av oss egentlig har gjort noe sånt på mange år. Og jeg vet jeg høres veldig voksen og kjedelig ut når jeg sier det, men to runder på den banen var mer enn nok!

En anna ting som er litt kult med Santa Monica pieren, er at route 66 ender der.

Den siste tida gikk så grusomt fort! Og den samme natta måtte vi ta farvel med familien og dra på flyplassen. Det var trist å ta farvel. Spesielt med mormor, men forhåpentligvis så ser jeg henne snart igjen. Sitter igjen med en veldig sliten kropp etter reisa hematt, og veldig mange bra minner : )

No er det bare å begynne forberedelsan til sommerns neste eventyr. Her går det nemmelig i ett!
Peace out!

Reisedagbok USA - # 3

Las Vegas - the city that never sleeps.

Igjen fikk vi låne kirkevanen og da bars det ivei atter en gang, hele gjengen i en og samme bil, men denna gangen i retning Las Vegas, Nevada.
Kjøreturen var lanng og varm. Las Vegas er jo en by som er bygd midt i heteste ørkenen, og det kjentes! Vi kjørte gjennom ørkenen i flere timer, med en gammel van som ikke akkurat har det nyeste innen aircondition. Svette og klamme, men med godt humør :) Omsider kom det en by til syne midt i ingenmannsland; Las Vegas.

Etter å ha sjekka inn på et knallfint hotell gikk første kvelden med til å spise på Hard Rock og gå rund på "The Strip", som er hovedgata i Las Vegas. Det var så mye å se og mange inntrykk å fordøye. Masse folk og lys og musikk overalt! Det som er litt morsomt er at man nesten finner hele verden der. Et hotell som heter "Paris" er forma som eiffeltårnet, et hotell heter "New York, New York" og har frihetsgudinnen utafor osv.

Det finnes jo ikke et hotell uten casino der, så etter å ha gått rundt i heten (sjøl etter at sola gikk ned var det 30 plussgrader) gikk vi tilbake til hotellet for å prøve oss på spilleautomatene. Jeg fikk ikke helt tak på det i begynnelsen, men ble veldig fascinert av miljøet.
Folk sitter  i flere timer på dissa automatan og trykker og trykker. Som regel sitter dem alene, eller kanskje to venner ved siden av hverandre på hver sin automat og småsnakker litt iblant. Mange vinner faktisk en del også, men det virker som dem bare spiller det bort. Også går det servitører rundt og tar i mot coctailbestillinger.
Så er dem som spiller poker og roulette, det ser egentlig ganske koselig ut. En liten gjeng som sitter rundt det bordet og drikker øl og ler. God stemning! Og til slutt har vi dem som er der for å feste. Vi så innmari mange unge frøkner med lårkorte kjoler og stiletthæler som kun var ute og rangla, både inne på diskotekan på hotellet og ute på gata.

Hoover Dam

Det ble langt på natt før vi fikk lagt oss, og dagen etter var det rise and shine og klart for en liten utflukt.

Rundt en times kjøretur fra lysbyen ligger Hoover Dam. Det er et kraftverk som ligger på grensa mellom Nevada og Arizona. Før var detta Amerikas største kraftverk, mens no forsyner det ca 1 % av energien i USA. Pappa, Frank og jeg ble med på en guida tur inni kraftverket etter at vi alle hadde studert det utvendig. Heten var intens også denna dagen, men det var faktisk ganske interessant, sjøl om guiden snakka veldig fort og veldig amerikansk. Lurer dokk på mer om Hoover Dam, står det mye om det på wikipedia. Eller enda bedre; reis til USA og besøk den sjøl! ;)

Etter en lang og het dag, sjekka vi inn på et enda finere hotell enn det vi bodde på den første natta. Her bodde vi i 21. etasje, det må vær høyere enn jeg noen gang har oppholdt meg over lengre tid. Kvelden gikk med til et godt måltid og enda mer vandring i byen som aldri sover. Det kom til og med en søt, eldre herremann bort til Frank og meg, og spilte en melodi for oss på munnspillet sitt mens vi stod og så utover vannet ved Belagio (som forøvrig er et hotell). Vi kom akkurat for sent til å se det berømte vannshowet som pleier å være der, men vi hadde det fint lell. Ellers så begynte jeg å få taket på de enarma bandittene (spilleautomatene), og jeg vant vel 100 dollar på dem. Ikke at det er noe å hoppe i taket for, men det er jo alltid gøy å vinne.

Turen tilbake - en historie for seg sjøl.

På tilbaketuren bestemte vi oss for å kjøre gjennom Death Valley, slik at vi fikk se det laveste punktet i hele Amerika. Som sagt, vi kjørte gjennom ørken, men for å komme til Death Valley måtte gjennom et bokstavlig talt øde landskap. Kun ørken så langt øyet kan se, ingen hus, og
minimalt med biler. Og med en temperatur
på rundt 45 grader og stekende sol,
og sjølsagt ingen mobildekning, er det et av
de siste stedan man vil kjøre seg fast, få motorhavari, gå tom for bensin etc. Det er en grunn til at det kalles Death Velley. Og hva skjer? Vi kjører oss fast i sanda! Både pappa, Frank og onkel prøvde å få oss løs, og vi damene prøvde å dytte så godt vi kunne.
Vi gravde oss egentlig bare enda djupere ned i sanda. Vi prøvde alt vi kunne komme på for å komme oss løs, men ingenting hjalp og varmen ble bare mer og mer intens.

Omsider stilte jeg meg langs hovedveien for å se om jeg fikk stoppa en bil, og det fikk jeg. Det viste seg faktisk at det var en redningsbil, men dem hadde ingen tau med seg. Siden det ikke fantes dekning midt i ørkenen heller, dro de to eldre menneskene i redningsbilen av sted og dem lovte å ringe etter en tauebil til oss så snart dem fikk dekning. Alt vi kunne gjør var å vente enda mer. Det gikk vel en time før vi plutselig så redningsbilen komme tilbake, dem kom med den informasjonen at dem hadde fått ringt etter tauebil (AAA) og at den var på vei. Ingen kunne si hvor lang tid det ville ta, men den var iallefall på vei. Dem ga oss nummeret sitt og ba oss ringe dem så snart vi hadde kommet oss ut derfra, slik at dem visste at vi var i god behold. Snille som dem var ga dem oss et par flasker vann før dem dro videre.

Takk til de to med redningsbilen, som i det minste ga oss vann.

Tida gikk, heldigvis hadde vi vann. Plutselig ser vi en brannbil kjøre forbi, og et lite øyeblikk trudde vi det kunne vær tauebilen. Jeg veiva med armene igjen, men brannbilen kjørte bare rett forbi. - Men helt plutselig kom den tilbake, og snille som dem var dro dem hele bilen vår opp av sanda. Det viste seg nemmelig at dem var med på et TV-program, "Top Gear", og helikopteret dem hadde med seg hadde fått øye på oss. 

Her kommer det rare;
Når vi kom oss til et litt mer sivilisert strøk, fikk kjøpt oss vann og roa oss litt ned, ringte onkelen min til AAA for å si ifra om at vi ikke trengte tauebilen likevel. Da fikk vi til svar at dem ikke hadde sendt ut no bil til oss, for den oppringinga hadde ikke blitt registrert og dem klarte ikke spore den opp heller. Vi ble litt sjokkerte, og tenkte at om ikke helikopteret hadde sett oss hadde vi kanskje venta på den tauebilen enda. Da onkel skulle ringe de to fra redningsbilen for å forsikre dem om at vi var i god behold, fikk han ikke tak i dem, sjøl om han prøvde flere ganger. Hele situasjonen var helt absurd. Kanskje dem var spøkelser? Det er jo masse spøkelseslandsbyer rundt om i det området der...

Uansett, vi kom oss ut av ørkenen på et mirakuløst vis, og vi hadde englevakt! Vi måtte sove over i en liten by som heter Pahrump, siden vi hadde brukt så mye tid på å stå fast i ørkenen. Dagen etter kjørte vi gjennom Death Valley nasjonalpark, og det var skikkelig vakkert.

Zabriskie Point, Death Valley. Toppene bak meg var
en gang havets bunn.

Badwater, Death Valley. Det hvite du ser
er salt og mineraler som regnet tar med seg
fra fjellene. Det samles her på det laveste
punktet i hele USA, 855 meter under havet.
(Badwater, fordi den lille tjønna med vann
som ligger der smaker supersalt)

Som dokk kanskje skjønner har jeg fått nok ørken for en stund. 40 grader i skyggen blir for mye for meg, spesielt når det knapt finnes skygge. Til tross for heten, og utallige mange timer i den gamle bilen, er detta en tur jeg aldri vil glemme.

Nye eventyr er rett rundt hjørnet.
Peace out!

Reisedagbok USA - #2

Stjerna til Sandra Bullock!

No er vi i gang!

Amerika er et gigantisk stort land, med titusner av ting å oppleve. Bare her i California flommer det over av attraksjoner. Tante Bina fortalte at på de 14 åra ho har vært gift med mannen sin har dem enda ikke fått sett alt dem vil se her i California, sjøl om dem stort sett drar på utflukter hver helg. Det sier litt! Vi har opplevd masse allerede!! Dagen etter første dagbokinnlegg dro vi en tur til Hollywood. Jeg var supergira, for jeg har alltid hatt lyst til å se Hollywood. Når sant ska sies har jeg faktisk vært der før, men jeg var bare 2 år gammel, så jeg kan ikke si jeg husker noe av det.

Vi gikk et stykke langs Walk of Fame og så på stjernan og knipsa litt bilder når vi fant et kjent navn. Det er jo over 2300 stjerner der!



Pappa og meg på Hollywood Boulevard

Vi gikk også forbi en plass der mange forskjellige kjendiser har satt igjen fottrykket og håndtrykket sitt, og skreve en liten hilsen. Det var litt tøft. Will Smith har utrolig store føtter, forresten. Og Johnny Depp har små hender, eller så er det bare jeg som har store.

Når sola gikk ned og vi fikk se Hollywood by night, var det nesten som et helt anna sted. Fullt av folk og lys overalt!

Vi har også vært litt på stranda. Både sett havet her på Long Beach, også var vi en hel dag på Venice Beach. Det er jo mye nærmere sjølve downtown LA, så der var det ganske mye å sjå. En hel gate stappa med små butikker og boder, og sjølsagt fullt av folk. Alle mulige slags mennesker, alt fra rike til fattige og narkomane. Ganske mange narkomae faktisk, som stopper deg og spør om de kan få resten av maten du står og spiser på eller om du kan sponse dem med noen dollar.
Det var fullt av ulike show på gata der også. Så du en flokk av mennesker samla på et sted, skjønte du at i midten av flokken foregikk det et show. Alt fra breakdance til en fyr som lagde et digert nummer ut av å hoppe over en fem-seks folk.
Stranda var innmari fin da, og været var knall! Vi kunne se helt bort til Santa Monica, som vi også ska besøke en dag. Det er jo "min" strand. 

Venice Beach, mot gata

Turen til Sea World, San Diego var også en bra opplevelse! Vi fikk låne en diger van av kirka, og da bars det i vei til San Diego - alle i en bil. Bare kjøreturen dit var innmari morsom. Vi ankom til strålende sol, og det var så stort der at vi ikke en gang rakk å sjå alt vi ville se. Men vi fikk med oss ganske mye bra likevel. Bilder sier mer enn ord;

Skillpadder

Sjøløver som koser seg i finværet

Spekkhogger-show med Shamu og Baby-Shamu som hovedattraksjon

Delfinshow med akrobater

En glasstunnell med haier svømmende over oss. Litt skummelt..

Pingviner i et mørkt og kaldt klima, som i Antarktis.

Koser meg i Amerika, for dokk som ikke allerede har skjønt det :) De siste dagan har det vært skikkelg tropevær. I morra skal vi til Las Vegas! Det glede jeg meg skikkelig til. Har ingen anelse om hva jeg ska forvente, anna et at det praktisk talt er en by midt i ørkenen, så sola steker bra der på dagtid. Kommer et bra oppdateringsinnlegg når vi er tilbake derfra.

Håper alt er bra med dokk også, kjære lesere og venner!


Peace out!



Reisedagbok USA - # 1

Hurra for sommerferie og overstått eksamen!Som de fleste kanskje har fått med seg er jeg i usa med mamma, pappa og Frank. Min søte venninne Nina ga meg en idé om å skrive reisedagbok mens jeg er her, sida jeg ska vær her en hel måned, og det har jeg jammen tenkt å gjør.

Vi har vært her i knapt 4 dager, og har såvidt vendt oss til tidsforskjellen. De første dagan var helt rare! Flyturen var superlang, over 7 timer fra Gardermoen til New Ark og omkring 6 timer til LAX. Andre etappe var nesten uutholdelig! Det var grusomt varmt og vi fikk ikke en gang sitte sammen. Jeg satt ved sida av en utrulig plagsom ung amerikaner, som satt å gjespa og stønna og kommenterte absolutt alt! Sov litt på flyet, men det va ikke særlig behagelig. Først no er døgnrytmen i sjakk.

Hittil har vi bare møtt masse familie, som er superkoselig! Jeg har jo 4 tanter som bor her i Los Angeles, pluss mormor. I går kom det til og med slektninger som opprinnelig er fra India, som ikke en gang mamma har møtt før. Det var en fin opplevelse. Jeg ønsker meg en stoor familie :) 

Noe av det første vi erfarte og fikk bekrefta var amerikanerans noe usunne kosthold. Vi bodde på hotell den første natta, og når vi kom oss opp til frokost ble vi møtt av loff, syltetøy, frokostblanding (kun sukker), muffins og kaker. For et sukkersjokk så tidlig på morran! Jeg merker at magen ikke er vant til så mye mjøl og sukker, men jeg trur jeg må legg lavkarbo'n min på hylla i noen uker. Ikke det at jeg må spise masse junk mens jeg er her, men jeg vil kunne smake på det jeg har lyst på og jeg orke ikke vær helt nazi på det når vi er på besøk. - Og det er jo tross alt ferie.
Tante tok oss med for å spise brunsj her om dagen, ho ville bevise at det fantes mer enn bare sukker til frokost. Det gjorde jo forsåvidt det..  

Ta bort potetan og den diiigre vaffelen med sirup og krem så er det faktisk lavkarbo ;)

Vi bor på Long Beach, det er ca en halvtime unna downtown LA, men det er skikkelig mange butikker og kjøpesentre i nærheten her også. Og sjølsagt TacoBell og PizzaHut rundt hvert hjørne.
I går støpte jeg på meg negler, og fikk pedikyr. Alt er så billig her at det er helt skummelt. Har ikke shoppa noe enda egentlig, men i går var vi på et helt ufattelig digert kjøpesenter(Sears). Vi rakk ikke se halvparten av senteret en gang før dem stengte. Vi ska nok tilbake og legg att litt penger der i morra.

Jeg gjor et kupp og kjøpte meg den Marc Jacobs parfymen jeg har ønska meg en stund. Like den skikkelig godt. Og her fikk jeg den store flaska til samme pris som en liten en i Norge.

Kort oppsummert: Vi har det supert! Været er knallbra, og det er masse å oppleve. Detta er bare begynnelsen. For dokk som er interessert i hva vi opplever framover, er det bare å følge med på bloggen i ukan som kjem.

Peace out!