Prosjekt: hold på dialekta!

Og offer er det mitt nye, lille prosjekt? Jo, det er fordi jeg blir spurt gang på gang på gang om jeg er fra Oslo. Og det er jeg jo ikke! "Hehe, nei jeg er fra Tynset, jeg", si jeg beskjedent. "Tynset?! De snakker da ikke så pent der?".
Nei, vi gjør vel kanskje ikke det. No har ikke jeg no spesielt bred dialekt egentlig, men jeg har jo de småordan som avslører at jeg absolutt ikke kjem fra Oslo. Problemet mitt er vel egentlig bare det at jeg slår om når jeg møter folk som ikke har den samma dialekta som meg.

Det begynte vel i fadderuka, når'n ska presentere seg for hundrevis av folk på lita tid. Jeg diskuterte det faktisk med en på faddergruppa den aller første dagen, og han oppfordra meg til å begynne å snakke dialekta mi uansett hvem jeg måtte møte på. Tida gikk, og det har jo absolutt ikke skjedd! Snarere tvert i mot, egentlig.. Har blitt mer og mer oppmerksom på at jeg bare prater penere og penere for hver dag! Først var det orda jeg forandra på, men no er det jammen tonefallet å! Jeg har tatt meg sjøl i å rette på det jeg sjøl sier flere ganger denna uka her.
Jeg ser det faktisk på blogginnleggan når jeg skriv også.. Jeg veksler grådig mellom å skrive "ska" og "skal", og endingan blir fort "ene" istedetfor "an". Det er litt forvirrende for min egen del også, men no har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil miste det lille jeg faktisk har att av dialekt. Den fortæl jo på en måte en egen historie om deg i seg sjøl den å..

Den eneste forklaringa jeg har på detta må vær at jeg syns det er rart å bruke dialektorda mine til folk som ikke har dem sjøl. Når jeg er heme på Tynset slår jeg om tvert, og mitt sanne jeg kjem fram, noe som faktisk føles ganske bra. Men her i Trondheim, hvor det kryr av både trøndere og nordleninger er det jo bare merkelig at jeg ska slå om til en penere utgave. Jeg mener, trøndersk er jo mye nærmere mi dialekt enn plain bokmål. Så jeg treng jo ikke akkurat vær redd for at folk ikke ska skjønne hva jeg si.. ?

Derfor ska gjør mitt ytterste for å holde på det lille jeg har av sjarmerende ord, som gjør Linn Monica til Linn Monica ;) Sjøl om jeg merker at folk syns det er litt rart at jeg plutselig snakker så "bredt". Jeg har faktisk fått den "nei, NÅ får du gi deg! Ikke en gang DU sier det!!" Det eneste folk vet jeg sier er "kømme" istedet for "kommet", og det blir jeg nesten bare mobba for. Kan jo skjønne at det er et komisk ord i seg sjøl, og at det kanskje høres enda dummere ut når alt anna jeg sier er så pent.

No har jeg bevisst skreve hele innlegget sånn som jeg egentlig snakker, men jeg måtte jammen konsentrere meg. Klare jeg å gjør det samma når jeg prate, ska jeg vær fornøyd!

Hurra for dialekt! Det er gørbra!

Kan jo "skryte" av at jeg har hatt hatt bursdag sida sist jeg skrev også, da. Så no er jeg 21 år ung, og hadde en strålende dag!

Peace out :)

Sommer kommer

Vel, nei, kanskje ikke riktig enda.
Men i dag våkna jeg overraskende tidlig til å være meg, og til at det faktisk er lørdag. Jeg våkna kl 08.30, og fikk en herlig følelse av sommer! Himmelen var knall blå og sola skinte gjennom vindu og lyste opp hele rommet! Og mens jeg lå der i senga og kun så himmelen og sola gjennom vinduet, glemte jeg en stund snø og is og fikk for meg at det var en av de herlige sommerdagene hvor du våkner helt av deg selv, og er så glad, opplagt og klar for å nyte denne herlige dagen - at du bare ikke får sove mer!

Nå er himmelen grå igjen, og vintern er tilbake. Jeg ville bare dele den fantastiske følelsen av sommer med dere. En av livets små gleder som gjorde fryktelig godt for en sliten, utbrent og umotivert student. Det finnes lys i enden av tunellen, folkens, og sommeren er nærmere enn vi tror!

Nyt dagene som kommer, åpne hjertet for de små gledene i hverdagen og ta vare på hverandre :-)

Peace out!

Life is...

Jeg synes bare det er så vanvittig sant!
Jeg sier sjølsagt ikke at det gjelder alle, men jeg og ei venninne har snakka litt om akkurat det her i det siste. Om det å leve nå. Jeg trur vi mennesker har en tendens til å sitte å vente på at livet ska begynne, på en måte. At vi er så opptatt av hva som skal skje, at vi liksom glemmer å leve her og nå. Det er som om nåtida kun blir et middel for å nå et mål.
Jeg vet at det ofte er tilfellet hos meg. Jeg ser frem til alt som en gang skal skje, enten det er ting/bevigenheter som er planlagt eller ikke, enten de er positive eller negative.
Jeg tok meg sjøl i å tenke sånn på skola senest i dag. Jeg sitter på forelesning, og det eneste jeg tenker på er hva som skal skje når jeg kommer hjem eller hva jeg skal gjøre i kveld. Hva gjør jeg? Jo, jeg planlegger fremtiden istedet for å nyte nåtiden. Okei, det er kanskje ikke så mye å nyte på en forelesning om tabellanalyse, men det er faktisk nyttig og det er det det handler om nå.
Vi gleder oss til helga, for da er den store festen. Eller vi gleder oss til påske, for da er det fri, vi skal hjem, gå på ski, møte venner.. Vi streber etter fremtiden og glemmer at i dag er faktisk en unik dag, som aldri kommer tilbake.
Jeg snakker sjølsagt ikke for alle, men det er akkurat som om vi venter på at livet ska begynne. At fremtida er livet. Helt fra vi var små barn, har vi sett fram til det som skal skje. Når vi gikk på barneskolen, kunne vi ikke vente til å begynne på ungsomsskolen. DA begynner livet! På ungdomsskolen passa en kanskje ikke helt inn og tenkte at på videregående, der kan jeg være akkurat den jeg vil og livet kan endelig begynne.. Så ble du kanskje skuffa, og tenkte at på universitetet begynner i alle fall livet, da flytter man ut og har blitt ordentlig voksen. Eller man henger på Studentersamfundet og gleder seg til man blir 20, slik at man kan gå et anna sted. Du skjønner poenget.
Som sagt, det er som om nåtiden bare er et middel for å nå et mål. Men når vi endelig når målet, klarer vi egentlig å nyte det? Da har vi jo satt oss nye mål..?

For min del prøver jeg å jobbe litt med dette. Selvfølgelig gleder jeg meg masse til å reise til USA i sommer, og jeg gruer meg skikkelig til eksamen! Men er USA-turen så stor, eller er eksamen så ufattelig grusomt at det er verdt å "kaste bort" nåtiden på? Når jeg kommer til den tid, er det ikke sikkert jeg klarer å nyte det fullt ut en gang, for da har jeg sikkert begynt å tenke på andre ting igjen, som f.eks flyturen hjem osv. You get my point? Dette var faktisk verre å forklare enn jeg hadde trodd, men jeg håper det gir litt mening..

Det står faktisk om det i bibelen også, det må bety at det er noe i det.

Vær derfor ikke bekymret for dagen i morgen!
For dagen i morgen skal bekymre seg for det som hører den til.
Hver dag har nok med sin egen plage. - Matt 6, 34

Jeg tenker at det ikke bare gjelder morgendagens plager, men også gleder og innhold generelt. Morgendagen kan ta vare på seg selv i mens, og i morgen kan vi blande oss :-)Jeg sier ikke at vi ikke kan glede oss til fremtiden, vi må bare ikke glemme at det er nå vi lever. Jeg tror på evig liv, bare ikke på denne jorda. Derfor har jeg lyst til å gjøre mest mulig ut av det. For guess what? Livet har begynt! Mitt liv begynte for snart 21 år siden, og plutselig er det over. Så hvorfor ikke fokusere på hver dag, som den er, istedet for å la livet løpe fra deg imens du legger planer?

Peace out!

Vær spontan!

Jeg lurer på om jeg ikke begynner å bli sjuk likevel, jeg. Det er noe rart med Trondheim, jeg blir aldri helt dårlig. Bare litt, nesten, almost there, også bam! - er jeg liksom helt ok igjen. Rart, men jeg skal ikke klage! Passer meg ypperlig.

Jeg har bestemt meg for at jeg må begynne å bli litt mer spontan. Det er jo egentlig så gøy! Jeg er bare ikke så flink på det. Liker å ha ting planlagt minst en dag i forkant, og helst foretrekker jeg å ikke ha noen planer som helst i ukedagene. Bare slappe av, se TV, kanskje gå meg en tur, ta livet med ro. Men i det siste har jeg merka noe jeg ikke har følt så mye før. Jeg løper liksom hjem fra skola og tenker "juhuu, ferdig for dagen. Nå skal jeg hjem og har heeele kvelden til rådighet!" Men så kommer jeg hjem da, og spiser kanskje litt mat og tenker.. "Ja? Hva nå?" Det er jo utrolig lite givende å bare.. sitte.

Jeg har rett og slett kommet til et punkt i livet hvor jeg blir litt rastløs, når det ikke skjer noe. Derfor har jeg bestemt meg for å være spontan og råder deg til å prøve det samme om du er litt som meg. Blir du bedt med på noe i siste liten, bli med! Faktisk er min erfaring at man får det mye mer gøy om det ikke er så utrolig nøye planlagt på forhånd :)

I dag var planen egentlig å bare slappe av hjemme, og prøve å lese litt. Men siden formen plutselig kom tilbake, er jeg faktisk gira på å være litt spontan! Kanskje til og med ta en tur på byen. Vi får bare se om det er flere enn meg som tenker det samme.

Skål for spontanitet, dere!
Og tenk hvor mange artige historier du kan fortelle barnebarna. :)

Peace out!



Had fun, went mad?

Da er jeg tilbake i Trondheim igjen, og Åreturen er vel overstått. Haha, jeg kan nesten ikke gjøre anna enn å le. Ser man gjennom kamera, ser det ikke ut som vi gjorde anna enn å drikke egentlig. Men til vårt forsvar tok vi ikke med oss kamera på alt vi gjorde, sjøl om vår uteaktivitet stort sett bestod av gåturer til polet.

Vi hadde det veldig morsomt da. Utrolig bra start på semesteret sånn stemningsmessig. Kanskje ikke verdens mest sunne tur, men om det stemmer at "laughing is like inner jogging", trur jeg vi ble rimelig spreke på innsida alle sammen :-) 

Dro hjem en tur til mamma og pappa når vi kom tilbake, for å legge fra meg litt ting jeg ikke har plass til her i Trondheim, så det er jo først nå jeg føler at jeg er her på ordentlig. Og nå har jeg tenkt til å være her en stund også. Når man først bor i slik en fin by.

I dag har jeg faktisk somla meg til å fått kjøpt meg både sko og støvler!

Hvor vanskelig kan det være å finne et par helt greie sko?! Jeg har ingen problemer med å finne sko jeg liker om sommern eller til fest. Der har jeg heller vansker med å la være å kjøpe.
Disse her er virkelig bare helt ok. Jeg følte liksom jeg bare måtte kjøpe noen nå, da jeg egentlig kun har støvletter, converse og joggesko. Heia
converse, for all del, men de er liksom litt glatte i tillegg til at de ikke varmer noe særlig.
Vet ikke helt om jeg likte det båndet (eller hva det kalles?) på de her skoa, så vurderer å ta det av. Men når jeg begynner å tenke over sånne ting, kommer den fornuftlige jenta i meg fram og sier; but in the end they're only shoes. Ska jeg orke å legge så mye energi i det.. ?

Støvlene digger jeg bare! De er kule, rett og slett. Men fant selvfølgelig ikke noe bilde av de på nett.

Nå sitter jeg å hører på Pierre Robert's treningsliste på spotify, av alle ting. Tenkte det kanskje fikk meg lysten på å trene. Jeg som skulle være så flink nå etter nyttår. Men jeg begynner å bli sjuk, trur jeg, så er kanskje ikke så mye som får meg til å ville røre meg all verdens akkurat nå.
Får heller komme sterkere tilbake! Mye morsomere å skrive om trening når jeg har noe positivt å si. I mellomtida får jeg høre på musikk og drive inner jogging :)

Peace out!

God musikk mens man gleder seg til tur.

Jeg har fått sansen for Melissa Horn, jeg. Det er noe med musikken hennes jeg ikke finner i mange andre band eller artister. Tror jeg kjenner meg litt igjen i noen av tekstene. Hele hennes vesen er jo sjarmerende, da. Det er ikke ofte jeg lar meg sjarmere av jenter altså, men denne svenske jenta er et unntak. Hadde vært kult å kunne spille like bra som henne.
Albumet hennes "Säg ingenting till mig" ligger ute på spotify. Anbefales.

Det er egentlig ganske lenge sida jeg har hatt en hel helg i Trondheim alene. Pleier som regel å finne på noe sprell, men vi reiser jo til Åre i morra, så får spare meg til det. Jeg gleder meg! Søndag til torsdag i brukbar leilighet med jentene, uteaktivitet, fest og svenske priser. Ikke feil det.
Så i helga har jeg rett og slett bare slappa av, tent lys i hele leiligheten og hørt på god musikk med en kopp te til. Litt klisjé-aktig, kanskje. Men en passe grei start på vårsemesteret egentlig. Trur det et viktig å sette av litt tid til seg sjøl en gang i blant.
Jeg var også i byen en tur i dag da. Rene treningsøkta og gå fra butikk til butikk i timesvis, for ikke å snakke om føret som er nå. Fikk gå i motvind og trent balanse på glattisen på vei hjem, og som en elegant avslutning på byturen knakk jeg hælen på skoen min også. Makan..

Så jag lovar ingenting

jag säger hellre förlåt

vi ska va dom vi vill vara

hellre nu än efteråt

- Melissa Horn

Peace out!