What a wonderful world

Når jeg sitter på bussen og hører på musikk, og speider ut gjennom vinduet, tenker jeg ofte på hvor stor Gud er. Det er mye fælt i vår verden, men samtidig; så utrolig vakker og utspekulert den er! (om jeg kan bruke det ordet). Fjell, skog, vann, blomster, dyr, mennesker... Og det at årstidene vet nøyaktig når de skal skifte. Det blir som en helt ny verden såfort været snur. Jeg tenker ofte på sånt når jeg reiser, og speider ut av vinduet. Hele verden; det er jo et bevis i seg selv at Gud finnes! Når det kommer til big bang, som jeg ikke hadde tenkt å si så mye om akkurat i dag, har jeg den tanken om at det også var noe Gud skapte. Jeg trur liksom ikke det bare skjedde av seg selv... Det er flere kristne forskere som deler min mening her også, så det kan jo ikke være en helt dum tanke.

Noen ganger, egentlig litt for ofte, i min travle hverdag glemmer jeg Gud. Jeg blir så opptatt av mitt, og alle mine gjøremål. Alt handler liksom bare om meg. Uten Gud, trur jeg ikke at det hadde eksistert noen meg engang, og Gud vil jo mer enn gjerne at vi skal leve sammen med han. Det blir jo som om jeg skulle skapt et eller anna. En dukke som kom til liv, eller et barn, som kanskje er litt mer sannsynlig at jeg kan få til å produsere. - Så vil jeg jo ikke at barnet mitt skal leve langt unna meg, eller glemme meg fullstendig i sin hverdag. Men det er utfordrende.
Når jeg føler meg langt borte, og merker at jeg stesser avgårde uten å inkludere Gud, tenker jeg på sangen "He brought me this far". Hele den setningen er så spesiell for meg, den beyr noe helt spesielt. Nettopp fordi det er så utrolig sant. Jeg kan gjøre det så bra her i livet, eller dårlig for den saks skyld, men jeg hadde ikke kommet noe sted uten at Gud hadde ført meg dit. Så midt oppi alt, må jeg bare huske på at det er han som har fått meg dit jeg er i dag. - På godt og vondt.

"Han skapte skogen, og han skapte vannet
Han skapte skyers lek og vindens spill
Han legger varsomt hånden på din panne
og sier; det er godt at du er til"

Heldigvis er jeg så velsigna at jeg fremdeles har en fot innenfor menighetsarbeidet i Orkdal. Jeg tenker litt at det er Guds måte å minne meg på at han er der, ved å gi meg muligheten til å jobbe litt for ham på en anna måte. I helga skal jeg arrangere LysVåken, adventsnatt i kirka, for 11åringer i Orkdal. Det er veldig spennende, for jeg har fått hovedansvaret for planlegging og gjennomføring av opplegget. Utenom et par foreldre som skal være nattevakter, er jeg faktisk den eldste der. Det får meg til å føle meg gammel. Jeg har aldri sett på meg sjøl som voksen, jeg føler meg fremdeles som et barn. - Men kanskje det er en positiv ting, å være litt "barnslig" når man skal jobbe med en gjeng med 11åringer? Det er 26 påmeldte nå, og enda er det fler som vil være med. Jeg syns det er utrolig kult at barna vil være en del av kirka. Det er så viktig at man har tilbud for barn og unge i alle aldere.

Nå ble det mye snakk om Gud, men jeg følte det var viktig for meg å få skrevet det ned. Og jeg ser veldig frem til LysVåken-helg. Man får så mye igjen av å gi litt.

Ellers så har jeg det bra fortida. Det er mye lesing frem mot eksamen, men det er jo ikke nytt. Jeg har bestemt meg for å kun fokusere på to eksamener det her semesteret, og det har gjort meg mye lettere til sinns. I kveld kommer endelig min kjære hjem på perm, og juleshopping hjelper også veldig på humøret. Det er snart jul, folkens! Jeg får bare gjenta det jeg begynte hele innlegget med; what a wonderful world.

- Peace out!