Prosjekt: hold på dialekta! (2)

For ei stund tebake skrev jeg et innlegg om å holde på dialekta, for jeg merke så godt at dialekta mi sakte men sikkert forvinn. Jeg va fast bestemt på at jeg sku vær mer bevisst når jeg prate, OG når jeg skriv. Det va jammen et prosjekt som gikk fort i glømmeboka, gitt!

No som jeg ha fått (enda) en trønder i livet, merke jeg at jeg snakke så utrulig pent i forhold. Og som nevnt; trøndersk æ mye nærmar mi ega dialekt, så jeg skjønne ikke offer jeg ska snakke så sjukt bokmål. Men no som jeg har starta å prate sånn, føles det nesten unaturlig å gå tebake te de få dialektordan jeg har (eller hadde). Ska jeg plutselig bare snu om?
Det æ jo litt ironisk å, for de få gangan jeg faktisk klinke te med et dialektord, æ det jo ingen som skjønne hva jeg si! (les: "Tenkte kanskje å rese på sånn sjølforsvars-kurs." "Hæ? Sjøforsvaret?") 

Også æ det den standard greia når jeg møte nye folk: "Åh, er du fra Oslo? (...) Tynset?! Men dem snakker da ikke så pent der?" I know... Så æ det samma regla att, hvor jeg prøve å forklare at jeg faktisk har dialekt, men at jeg bli påvirka av andre, og at når jernbanen kom te Tynset vart dialekta utvatna i sentrum, og at innfløtteran ikke ha så mye dialekt osv, osv.

Men når jeg æ med pappa f. eks, legg jeg om ganske fort. Sikkert fordi han æ trønder. Det merka jeg så godt i går, når jeg satt på med han hematt te dem. Med en gang han kom, endra jeg tonefall og alt, det kom ganske naturlig. Og når jeg en sjelden gang æ på Tynset da, med de vennan som fremdeles har det sjarmerende tonefallet, og de ordan og utrykkan som jeg så gjerne sku hatt tebake i mitt ordforråd.

Hva ska'n gjør a? Er det noen tå dokk som har det på samma måten? Det her plage meg faktisk litt. Det går jo bare i glømmeboka så fort jeg åpne kjeften.. Og når jeg først ha begynt på ei setning i de peneste toner, føles det litt for sent å svitsje om.

FRUSTRASJON!

Tar gjerne i mot tips, folkens. Dialekt æ sjarmerende!

But 'til then;
Peace out!