And I am a material girl...

Noen ganger tenker jeg på hvor materialistisk verden egentlig er. Ikke bare verden, men også vi som lever i den. Det handler jo alltid om penger, og ting.
Jeg merker det ganske godt på meg sjøl. Etter sommerferien, da jeg kom tilbake til leiligheta i Trondheim, ville jeg gjøre om innredninga. Det var så innmari viktig for meg å markere en slags ny start i livet, og hva er da bedre enn gjøre om på stedet man oppholder seg mest?  Det å liksom kunne begynne litt på nytt, og forkaste "gamle" ting sammen med gamle vaner. Tanken er jo god, og jeg vet at det trengtes.

Det ble plutselig en periode hvor tinga ble så innmari viktig. Det å finne de fineste gardinene, og helst matchende puter, lampe, lys.. Skulle gjerne bytta ut både sofa og bord om det var mulig. En viss stil. Det skal være gjennomført. Koste hva det koste vil, for her skal det bli perfekt!
Det er jo bare ting, gjenstander.. Hvorfor er det egentlig så viktig? Kommer livet mitt til å bli rosenrødt nå som jeg har fjerna de tinga som tilhørte den livsstilen jeg hadde i fjor? Er det virkelig tingene som avgjør, eller sitter det bare oppi hodet mitt? Jeg vet at jeg skal begynne på nytt, og jeg ser nye ting rundt meg, og dermed blir det et nytt liv.. ?

Det er ikke bare gjenstandene i leiligheta som gjør at jeg føler meg så materialistisk. Jeg syns det er rart at klær kan få meg til å føle meg bra, eller dårlig. Alt ettersom. Spesielt når jeg tenker på at klærne i utgangspunktet ble til for å beskytte oss, ikke for at vi skal se bra eller dårlig ut.
Jeg kan nesten "kontrollere" humøret og sjølfølelsen min ved å ha de riktige klærne eller det riktige tilbehøret. Til tider kan jeg tenke ut de rareste ting, bare for å få den ene gjenstanden eller det ene plagget som jeg der og da føler ville gjort livet mitt helt komplett! Hvor trist er ikke det, egentlig? Jeg er jo den samme jordnære, utadvente, teite, pratesjuke jenta likevel. Klesstilen min kan ikke gjøre personligheten min bedre, sjøl om et nytt plagg kan gjøre meg glad en liten stund før jeg igjen ser etter noe nytt.

Jeg får så vondt av det noen ganger. Det koster penger. Og trenger jeg egentlig 17 cardigans? Jeg har blitt litt flinkere til å tenke et par-tre ganger over ting før jeg kjøper, for å være fornuftlig liksom. Jeg sparer penger på det, og det er en bra følelse når man er student. Men samtidig merker jeg at jeg da ikke får dekka det behovet jeg har for å ha noe nytt som gjør at jeg føler meg ny og fresh, eller som gjør leiligheta freshere.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg trur nye ting kan være til hjelp når man vil forandre seg. På forelesning i dag lærte jeg at det er en del av hjernen som lagrer minner, og at denne delen på en eller anna måte er kobla til nesa. Det er derfor man noen ganger kan få skikkelig "flashback" til noe eller noen når man lukter en spesiell lukt. Jeg lukta f.eks på en lypsyl her om dagen, og da fikk jeg bare en sånn rar følelse og var plutselig tilbake i skolegården i 6.klasse med gul boblejakke og blå cherrox. For den lypsylen brukte jeg så mye i den perioden. Kanskje det er sånn med ting man ser også? At man lettere kan komme seg videre hvis man kvitter seg med ting som "tilhører" fortida? Det gjenstår å se.

Cause we are living in a material world and I am a material girl.
Peace out!