Reisedagbok USA - # 1

Hurra for sommerferie og overstått eksamen!Som de fleste kanskje har fått med seg er jeg i usa med mamma, pappa og Frank. Min søte venninne Nina ga meg en idé om å skrive reisedagbok mens jeg er her, sida jeg ska vær her en hel måned, og det har jeg jammen tenkt å gjør.

Vi har vært her i knapt 4 dager, og har såvidt vendt oss til tidsforskjellen. De første dagan var helt rare! Flyturen var superlang, over 7 timer fra Gardermoen til New Ark og omkring 6 timer til LAX. Andre etappe var nesten uutholdelig! Det var grusomt varmt og vi fikk ikke en gang sitte sammen. Jeg satt ved sida av en utrulig plagsom ung amerikaner, som satt å gjespa og stønna og kommenterte absolutt alt! Sov litt på flyet, men det va ikke særlig behagelig. Først no er døgnrytmen i sjakk.

Hittil har vi bare møtt masse familie, som er superkoselig! Jeg har jo 4 tanter som bor her i Los Angeles, pluss mormor. I går kom det til og med slektninger som opprinnelig er fra India, som ikke en gang mamma har møtt før. Det var en fin opplevelse. Jeg ønsker meg en stoor familie :) 

Noe av det første vi erfarte og fikk bekrefta var amerikanerans noe usunne kosthold. Vi bodde på hotell den første natta, og når vi kom oss opp til frokost ble vi møtt av loff, syltetøy, frokostblanding (kun sukker), muffins og kaker. For et sukkersjokk så tidlig på morran! Jeg merker at magen ikke er vant til så mye mjøl og sukker, men jeg trur jeg må legg lavkarbo'n min på hylla i noen uker. Ikke det at jeg må spise masse junk mens jeg er her, men jeg vil kunne smake på det jeg har lyst på og jeg orke ikke vær helt nazi på det når vi er på besøk. - Og det er jo tross alt ferie.
Tante tok oss med for å spise brunsj her om dagen, ho ville bevise at det fantes mer enn bare sukker til frokost. Det gjorde jo forsåvidt det..  

Ta bort potetan og den diiigre vaffelen med sirup og krem så er det faktisk lavkarbo ;)

Vi bor på Long Beach, det er ca en halvtime unna downtown LA, men det er skikkelig mange butikker og kjøpesentre i nærheten her også. Og sjølsagt TacoBell og PizzaHut rundt hvert hjørne.
I går støpte jeg på meg negler, og fikk pedikyr. Alt er så billig her at det er helt skummelt. Har ikke shoppa noe enda egentlig, men i går var vi på et helt ufattelig digert kjøpesenter(Sears). Vi rakk ikke se halvparten av senteret en gang før dem stengte. Vi ska nok tilbake og legg att litt penger der i morra.

Jeg gjor et kupp og kjøpte meg den Marc Jacobs parfymen jeg har ønska meg en stund. Like den skikkelig godt. Og her fikk jeg den store flaska til samme pris som en liten en i Norge.

Kort oppsummert: Vi har det supert! Været er knallbra, og det er masse å oppleve. Detta er bare begynnelsen. For dokk som er interessert i hva vi opplever framover, er det bare å følge med på bloggen i ukan som kjem.

Peace out!

(Eksamens)stress!

Noen ganger sku ønske at jeg bare kunne åpne opp huet mitt og rydde litt i de tankan som er oppi der. Bare plukke ut det jeg ikke har plass til, eller det som ikke er verdt å bruke tid på. Jeg trur det er det samme med tanker som med følelser - man klare ikke helt bestemme over dem. Jeg kan sitte å lese side opp og side ned til eksamen, mens tankan er et helt anna sted, og uansett hvor hardt jeg prøver så sniker det seg inn tanker som overhodet ikke har noe med pensum å gjør. Lurer på hva det kjem av?


Når jeg ikke sitt på biblioteket i byen, eller på universitetet og leser, ser stuegølvet mitt ca sånn ut:
(jeg har nemmelig ikke skjønt hva skrivepulten ska brukes til)

Jeg kan love deg at det er minst like rotete oppi hue mitt også. Den siste tida har liksom vært så rar, det har skjedd så mye, og alt har skjedd på en gang. Ikke rart at huet mitt blir litt fullt.

Jeg må innrømme at detta semesteret her bare har gått helt vanvittig fort. Jeg kan ikke skjønne hvor det har blitt av. Har hørt at tida flyr når man har det artig. Jeg har rett og slett vært litt for sosial, og litt for lite disiplinert. Det er derfor ingen overraskelse at jeg sitt dagen før eksamen og lure meg grønn på hvordan i all verden det ska gå..

"Eksamen er som kollektiv bulimi. Man tvangsfôrer seg selv med kunnskap, før man spyr det ut på eksamensdagen."


Jeg lagde meg lavkarbo brownies i går, som belønning for god innsats de siste dagan. Jeg sku sjølsagt ha begynt å forstå pensum for flere måneder sida, men sånn ble det altså ikke. Til gjengjeld har jeg lært meg alt jeg kan på to og en halv dag. Godt en jobber bra under press, når en er et skippertak-menneske.

Nam!

Hvem sier at lavkarbo ikke kan vær godt? Jeg blir skikkelig mett av det også, så treng ikke spise 4 kakestykker før jeg får nok liksom. Bare det gjør det verdt det for min del. Da har du brownies i mange dager også!

- Peace out!

Iktys på armen

Snakker vi superspontan? For en gangs skyld har jeg klart å ta min egen utfordring, og hva resulterte det i? Jo, intet mindre enn en tattovering. Oh, yeah!

Okei, det hørtes veldig crazy ut å bare ta en tattis sånn uten videre. Det er faktisk ikke det som er tilfellet, må jeg innrømme. Jeg har sjølsagt tenkt lenge på det. Greia er vel at jeg bare aldri hadde trudd at jeg faktisk kom til å gjør det.

Spontan som jeg var dro jeg med meg Hilde ned på Flaming Heart og sa "Hei! Eh.. jeg har litt lyst på en tattovering jeg, men så vet jeg liksom ikke helt hvor jeg ska begynne. Heh.. Første skrittet er vel å komme hit da." Og jammen fikk jeg time, allerede uka etter. Da var det bare å begynne å manne seg opp, men det sku gå bra, jeg hadde tross alt en hel uke på meg! - trodde jeg. Dagen etter ble jeg nemmelig oppringt mens jeg stod og venta på at Karoline skulle komme med toget. Dem hadde fått en avbestilling, og lurte på om jeg ville komme med en eneste gang. Jeg svarte "SHIT!"

Min kjære Karoline, som såvidt hadde røkke å ankomme Trondheim, var mer ivrig enn meg på å få meg dit. Jeg hadde nemmelig tenkt til å holde meg til den timen jeg hadde fra før. Ho ble med som god støtte (og papparazzi). Jeg var supernervøs, og hadde ingen anelse om hva jeg sku forvente.

Og hvorfor akkurat iktys?

Rett og slett fordi det er et symbol på kristendommen og Jesus. Når de kristne ble forfulgt, kunne dem ikke snakke så høyt om at dem var kristne, og fisken ble et symbolet for å identifisere hverandre. Jeg lik så godt det eksemplet her: Når dem møtte hverandre, tegna dem en bue i sanda/jorda med en pinne. Fikk man ingen reaksjon, fortsatte man bare å snakke om det vanlige. Men om den andre også tegna en bue, bare motsatt vei, hva ble det da? Jo, det ble en fisk :) Og dermed et tegn på at begge var kristne! Da kunne dem snakke om det uten å vær redd.

Inni fisken jeg har tatt på armen, står det "Iktys" med greske bostaver. Iktys betyr faktisk fisk på gresk, samtidig som det er de første bokstavan i "Iesous, Kristos, Theos, Yios, Soter" som betyr "Jesus, Kristus, Guds, Sønn, Frelser".

Og her er resultatet!

"From now on, let no one cause me trouble,
for I bear on my body the marks of Jesus" - Galatians 6:17

Peace out!

Prosjekt: hold på dialekta!

Og offer er det mitt nye, lille prosjekt? Jo, det er fordi jeg blir spurt gang på gang på gang om jeg er fra Oslo. Og det er jeg jo ikke! "Hehe, nei jeg er fra Tynset, jeg", si jeg beskjedent. "Tynset?! De snakker da ikke så pent der?".
Nei, vi gjør vel kanskje ikke det. No har ikke jeg no spesielt bred dialekt egentlig, men jeg har jo de småordan som avslører at jeg absolutt ikke kjem fra Oslo. Problemet mitt er vel egentlig bare det at jeg slår om når jeg møter folk som ikke har den samma dialekta som meg.

Det begynte vel i fadderuka, når'n ska presentere seg for hundrevis av folk på lita tid. Jeg diskuterte det faktisk med en på faddergruppa den aller første dagen, og han oppfordra meg til å begynne å snakke dialekta mi uansett hvem jeg måtte møte på. Tida gikk, og det har jo absolutt ikke skjedd! Snarere tvert i mot, egentlig.. Har blitt mer og mer oppmerksom på at jeg bare prater penere og penere for hver dag! Først var det orda jeg forandra på, men no er det jammen tonefallet å! Jeg har tatt meg sjøl i å rette på det jeg sjøl sier flere ganger denna uka her.
Jeg ser det faktisk på blogginnleggan når jeg skriv også.. Jeg veksler grådig mellom å skrive "ska" og "skal", og endingan blir fort "ene" istedetfor "an". Det er litt forvirrende for min egen del også, men no har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil miste det lille jeg faktisk har att av dialekt. Den fortæl jo på en måte en egen historie om deg i seg sjøl den å..

Den eneste forklaringa jeg har på detta må vær at jeg syns det er rart å bruke dialektorda mine til folk som ikke har dem sjøl. Når jeg er heme på Tynset slår jeg om tvert, og mitt sanne jeg kjem fram, noe som faktisk føles ganske bra. Men her i Trondheim, hvor det kryr av både trøndere og nordleninger er det jo bare merkelig at jeg ska slå om til en penere utgave. Jeg mener, trøndersk er jo mye nærmere mi dialekt enn plain bokmål. Så jeg treng jo ikke akkurat vær redd for at folk ikke ska skjønne hva jeg si.. ?

Derfor ska gjør mitt ytterste for å holde på det lille jeg har av sjarmerende ord, som gjør Linn Monica til Linn Monica ;) Sjøl om jeg merker at folk syns det er litt rart at jeg plutselig snakker så "bredt". Jeg har faktisk fått den "nei, NÅ får du gi deg! Ikke en gang DU sier det!!" Det eneste folk vet jeg sier er "kømme" istedet for "kommet", og det blir jeg nesten bare mobba for. Kan jo skjønne at det er et komisk ord i seg sjøl, og at det kanskje høres enda dummere ut når alt anna jeg sier er så pent.

No har jeg bevisst skreve hele innlegget sånn som jeg egentlig snakker, men jeg måtte jammen konsentrere meg. Klare jeg å gjør det samma når jeg prate, ska jeg vær fornøyd!

Hurra for dialekt! Det er gørbra!

Kan jo "skryte" av at jeg har hatt hatt bursdag sida sist jeg skrev også, da. Så no er jeg 21 år ung, og hadde en strålende dag!

Peace out :)

Sommer kommer

Vel, nei, kanskje ikke riktig enda.
Men i dag våkna jeg overraskende tidlig til å være meg, og til at det faktisk er lørdag. Jeg våkna kl 08.30, og fikk en herlig følelse av sommer! Himmelen var knall blå og sola skinte gjennom vindu og lyste opp hele rommet! Og mens jeg lå der i senga og kun så himmelen og sola gjennom vinduet, glemte jeg en stund snø og is og fikk for meg at det var en av de herlige sommerdagene hvor du våkner helt av deg selv, og er så glad, opplagt og klar for å nyte denne herlige dagen - at du bare ikke får sove mer!

Nå er himmelen grå igjen, og vintern er tilbake. Jeg ville bare dele den fantastiske følelsen av sommer med dere. En av livets små gleder som gjorde fryktelig godt for en sliten, utbrent og umotivert student. Det finnes lys i enden av tunellen, folkens, og sommeren er nærmere enn vi tror!

Nyt dagene som kommer, åpne hjertet for de små gledene i hverdagen og ta vare på hverandre :-)

Peace out!

Life is...

Jeg synes bare det er så vanvittig sant!
Jeg sier sjølsagt ikke at det gjelder alle, men jeg og ei venninne har snakka litt om akkurat det her i det siste. Om det å leve nå. Jeg trur vi mennesker har en tendens til å sitte å vente på at livet ska begynne, på en måte. At vi er så opptatt av hva som skal skje, at vi liksom glemmer å leve her og nå. Det er som om nåtida kun blir et middel for å nå et mål.
Jeg vet at det ofte er tilfellet hos meg. Jeg ser frem til alt som en gang skal skje, enten det er ting/bevigenheter som er planlagt eller ikke, enten de er positive eller negative.
Jeg tok meg sjøl i å tenke sånn på skola senest i dag. Jeg sitter på forelesning, og det eneste jeg tenker på er hva som skal skje når jeg kommer hjem eller hva jeg skal gjøre i kveld. Hva gjør jeg? Jo, jeg planlegger fremtiden istedet for å nyte nåtiden. Okei, det er kanskje ikke så mye å nyte på en forelesning om tabellanalyse, men det er faktisk nyttig og det er det det handler om nå.
Vi gleder oss til helga, for da er den store festen. Eller vi gleder oss til påske, for da er det fri, vi skal hjem, gå på ski, møte venner.. Vi streber etter fremtiden og glemmer at i dag er faktisk en unik dag, som aldri kommer tilbake.
Jeg snakker sjølsagt ikke for alle, men det er akkurat som om vi venter på at livet ska begynne. At fremtida er livet. Helt fra vi var små barn, har vi sett fram til det som skal skje. Når vi gikk på barneskolen, kunne vi ikke vente til å begynne på ungsomsskolen. DA begynner livet! På ungdomsskolen passa en kanskje ikke helt inn og tenkte at på videregående, der kan jeg være akkurat den jeg vil og livet kan endelig begynne.. Så ble du kanskje skuffa, og tenkte at på universitetet begynner i alle fall livet, da flytter man ut og har blitt ordentlig voksen. Eller man henger på Studentersamfundet og gleder seg til man blir 20, slik at man kan gå et anna sted. Du skjønner poenget.
Som sagt, det er som om nåtiden bare er et middel for å nå et mål. Men når vi endelig når målet, klarer vi egentlig å nyte det? Da har vi jo satt oss nye mål..?

For min del prøver jeg å jobbe litt med dette. Selvfølgelig gleder jeg meg masse til å reise til USA i sommer, og jeg gruer meg skikkelig til eksamen! Men er USA-turen så stor, eller er eksamen så ufattelig grusomt at det er verdt å "kaste bort" nåtiden på? Når jeg kommer til den tid, er det ikke sikkert jeg klarer å nyte det fullt ut en gang, for da har jeg sikkert begynt å tenke på andre ting igjen, som f.eks flyturen hjem osv. You get my point? Dette var faktisk verre å forklare enn jeg hadde trodd, men jeg håper det gir litt mening..

Det står faktisk om det i bibelen også, det må bety at det er noe i det.

Vær derfor ikke bekymret for dagen i morgen!
For dagen i morgen skal bekymre seg for det som hører den til.
Hver dag har nok med sin egen plage. - Matt 6, 34

Jeg tenker at det ikke bare gjelder morgendagens plager, men også gleder og innhold generelt. Morgendagen kan ta vare på seg selv i mens, og i morgen kan vi blande oss :-)Jeg sier ikke at vi ikke kan glede oss til fremtiden, vi må bare ikke glemme at det er nå vi lever. Jeg tror på evig liv, bare ikke på denne jorda. Derfor har jeg lyst til å gjøre mest mulig ut av det. For guess what? Livet har begynt! Mitt liv begynte for snart 21 år siden, og plutselig er det over. Så hvorfor ikke fokusere på hver dag, som den er, istedet for å la livet løpe fra deg imens du legger planer?

Peace out!