What a wonderful world

Når jeg sitter på bussen og hører på musikk, og speider ut gjennom vinduet, tenker jeg ofte på hvor stor Gud er. Det er mye fælt i vår verden, men samtidig; så utrolig vakker og utspekulert den er! (om jeg kan bruke det ordet). Fjell, skog, vann, blomster, dyr, mennesker... Og det at årstidene vet nøyaktig når de skal skifte. Det blir som en helt ny verden såfort været snur. Jeg tenker ofte på sånt når jeg reiser, og speider ut av vinduet. Hele verden; det er jo et bevis i seg selv at Gud finnes! Når det kommer til big bang, som jeg ikke hadde tenkt å si så mye om akkurat i dag, har jeg den tanken om at det også var noe Gud skapte. Jeg trur liksom ikke det bare skjedde av seg selv... Det er flere kristne forskere som deler min mening her også, så det kan jo ikke være en helt dum tanke.

Noen ganger, egentlig litt for ofte, i min travle hverdag glemmer jeg Gud. Jeg blir så opptatt av mitt, og alle mine gjøremål. Alt handler liksom bare om meg. Uten Gud, trur jeg ikke at det hadde eksistert noen meg engang, og Gud vil jo mer enn gjerne at vi skal leve sammen med han. Det blir jo som om jeg skulle skapt et eller anna. En dukke som kom til liv, eller et barn, som kanskje er litt mer sannsynlig at jeg kan få til å produsere. - Så vil jeg jo ikke at barnet mitt skal leve langt unna meg, eller glemme meg fullstendig i sin hverdag. Men det er utfordrende.
Når jeg føler meg langt borte, og merker at jeg stesser avgårde uten å inkludere Gud, tenker jeg på sangen "He brought me this far". Hele den setningen er så spesiell for meg, den beyr noe helt spesielt. Nettopp fordi det er så utrolig sant. Jeg kan gjøre det så bra her i livet, eller dårlig for den saks skyld, men jeg hadde ikke kommet noe sted uten at Gud hadde ført meg dit. Så midt oppi alt, må jeg bare huske på at det er han som har fått meg dit jeg er i dag. - På godt og vondt.

"Han skapte skogen, og han skapte vannet
Han skapte skyers lek og vindens spill
Han legger varsomt hånden på din panne
og sier; det er godt at du er til"

Heldigvis er jeg så velsigna at jeg fremdeles har en fot innenfor menighetsarbeidet i Orkdal. Jeg tenker litt at det er Guds måte å minne meg på at han er der, ved å gi meg muligheten til å jobbe litt for ham på en anna måte. I helga skal jeg arrangere LysVåken, adventsnatt i kirka, for 11åringer i Orkdal. Det er veldig spennende, for jeg har fått hovedansvaret for planlegging og gjennomføring av opplegget. Utenom et par foreldre som skal være nattevakter, er jeg faktisk den eldste der. Det får meg til å føle meg gammel. Jeg har aldri sett på meg sjøl som voksen, jeg føler meg fremdeles som et barn. - Men kanskje det er en positiv ting, å være litt "barnslig" når man skal jobbe med en gjeng med 11åringer? Det er 26 påmeldte nå, og enda er det fler som vil være med. Jeg syns det er utrolig kult at barna vil være en del av kirka. Det er så viktig at man har tilbud for barn og unge i alle aldere.

Nå ble det mye snakk om Gud, men jeg følte det var viktig for meg å få skrevet det ned. Og jeg ser veldig frem til LysVåken-helg. Man får så mye igjen av å gi litt.

Ellers så har jeg det bra fortida. Det er mye lesing frem mot eksamen, men det er jo ikke nytt. Jeg har bestemt meg for å kun fokusere på to eksamener det her semesteret, og det har gjort meg mye lettere til sinns. I kveld kommer endelig min kjære hjem på perm, og juleshopping hjelper også veldig på humøret. Det er snart jul, folkens! Jeg får bare gjenta det jeg begynte hele innlegget med; what a wonderful world.

- Peace out!

Prosjekt: hold på dialekta! (2)

For ei stund tebake skrev jeg et innlegg om å holde på dialekta, for jeg merke så godt at dialekta mi sakte men sikkert forvinn. Jeg va fast bestemt på at jeg sku vær mer bevisst når jeg prate, OG når jeg skriv. Det va jammen et prosjekt som gikk fort i glømmeboka, gitt!

No som jeg ha fått (enda) en trønder i livet, merke jeg at jeg snakke så utrulig pent i forhold. Og som nevnt; trøndersk æ mye nærmar mi ega dialekt, så jeg skjønne ikke offer jeg ska snakke så sjukt bokmål. Men no som jeg har starta å prate sånn, føles det nesten unaturlig å gå tebake te de få dialektordan jeg har (eller hadde). Ska jeg plutselig bare snu om?
Det æ jo litt ironisk å, for de få gangan jeg faktisk klinke te med et dialektord, æ det jo ingen som skjønne hva jeg si! (les: "Tenkte kanskje å rese på sånn sjølforsvars-kurs." "Hæ? Sjøforsvaret?") 

Også æ det den standard greia når jeg møte nye folk: "Åh, er du fra Oslo? (...) Tynset?! Men dem snakker da ikke så pent der?" I know... Så æ det samma regla att, hvor jeg prøve å forklare at jeg faktisk har dialekt, men at jeg bli påvirka av andre, og at når jernbanen kom te Tynset vart dialekta utvatna i sentrum, og at innfløtteran ikke ha så mye dialekt osv, osv.

Men når jeg æ med pappa f. eks, legg jeg om ganske fort. Sikkert fordi han æ trønder. Det merka jeg så godt i går, når jeg satt på med han hematt te dem. Med en gang han kom, endra jeg tonefall og alt, det kom ganske naturlig. Og når jeg en sjelden gang æ på Tynset da, med de vennan som fremdeles har det sjarmerende tonefallet, og de ordan og utrykkan som jeg så gjerne sku hatt tebake i mitt ordforråd.

Hva ska'n gjør a? Er det noen tå dokk som har det på samma måten? Det her plage meg faktisk litt. Det går jo bare i glømmeboka så fort jeg åpne kjeften.. Og når jeg først ha begynt på ei setning i de peneste toner, føles det litt for sent å svitsje om.

FRUSTRASJON!

Tar gjerne i mot tips, folkens. Dialekt æ sjarmerende!

But 'til then;
Peace out!

So little time, so much to do

Det er veldig dumt av meg å blogge istedet for å lese. Lurer på hvor motivasjonen min er? Den har fordufta helt, trur jeg. Og det er egentlig litt skummelt med tanke på eksamen... Jeg trøster meg med at jeg er et skippertakmenneske, og at det somregel går bra. Men det er veldig mye som skal gjøres på kort tid, og jeg merker at jeg blir litt stressa. Og hva skjer når frøken Lilleberre stresser da? Jo, da blir a sjuk.. Så her sitter jeg da, med ullskjerf, ulljakke, ullsokker og varmeovnen på full speed, og tenker "detta har jeg ikke tid til!".


Når jeg ikke sitter å tenker på alt jeg egentlig burde ha gjort, driver jeg nå med denna lavkarboen min da. Jeg har vært flink med trening i det siste også, og det gir visst resultater. Jeg har faktisk gått ned 9 kg sida jeg kom hjem fra USA i juli! Det er nesten 10 kg altså! Er selvfølgelig mer imponerende å høre om de som går ned sånn 20-40 kg, og de beundrer jeg virkelig. Men for meg er 9 kg ganske mye. I flere år har jeg har prøvd alt for å bli kvitt et par kilo, men aldri fått det til. Derfor er det ganske deilig at de klærne jeg en dag håpa på at jeg kunne få brukt, endelig passer på ordentlig! Juhu!
Målet mitt var å prøve lavkarbo frem til jul og se om jeg ble fornøyd med resultatet. Jeg fører logg til og med, så jeg har oversikt. Det skal bli spennende å se om jeg fortsetter å gå ned, eller om jeg stopper opp. Et par kilo til håper jeg at jeg klarer.


Vennene mine sier jo at jeg ser bra ut, de sa det til og med før jeg begynte på lavkarbo. Men det handler ikke alltid om hva andre synes, for meg er det her viktig for at jeg sjøl skal føle meg bra.

Sist jeg var hjemme dro jeg og mamma på en liten shoppingrunde. Og jeg fant meg både en ettersittende kjole (noe jeg aldri har villet gå med eller følt meg vel i før), og en jumpsuit (noe jeg aldri trudde jeg kunne kle, sånn helt seriøst). Men det endte nå opp med at jeg kjøpte begge deler, og det er litt stas!

Nå skal jeg bare prøve å bli frisk, og virkelig gi jernet når det kommer til lesinga. Blir vel boende på lesesalen fremover. En viss person kommer jo snart hjem på perm igjen også... og da kan jeg jo ikke ha det travelt ;)

Peace out!

Långa nätter

Det har det vært mye av i det siste. Jeg har hatt armyguy-en min hjemme på perm. Da ble det noen lange netter. Men type fine, lange netter. Hvor man aldri blir trøtt, spiser is og prater i timesvis.

Så er det de litt mindre morsomme lange nettene nå da. Hvor man faktisk er trøtt, men ikke får sove. Hvor man ligger og ruller rundt i den store senga og tenker at "nå er det bare fem timer til jeg må stå opp! Sove!" Hvor man fryser fordi vinteren er like rundt hjørnet, men man må ha vinduet oppe. Hvor man omsider sovner og sover skikkelig godt like før vekkeklokka begynner å synge "Man in the mirror", for å gi meg en mjuk start på dagen.

Tittelen på innlegget mitt er tittelen på en Melissa Horn-låt. Hun spiller på Samfundet i dag, og jeg fikk akkurat ikke kjøpt billetter. Veldig irriterende. Fint for meg at jeg er veldig flink til å kose meg med albummene hennes på egenhånd. Tekstene hennes er helt fantastiske. Tror ikke jeg har funnet en eneste låt jeg ikke kjenner meg igjen i.

"Långa nätter
där ute finns en värld av långa nätter
och jag sitter vid fönstret i mitt rum
och blickar ut över stadens alla ljus"

Peace out!

Et lite høsteventyr...

Jeg har hatt besøk av Nina. Hurra, hurra, hurra!

Det har vært mye å gjøre og mye å tenke på de siste ukene, så det å få besøk av min kjære Nina gjorde veldig godt. Det var som ha en liten høstferie, hvor man kan koble helt av fra hverdagen.

Vi har gått rundt i byen og sett i de aller fleste butikkene, og spist god lunsj på jordbærpikene. Vi er av den type jenter som syns det er veldig koselig å bare gå å kikke i butikker uten nødvendigvis å kjøpe noe. Mange syns dette er meningsløst, men jeg liker det. Det er jo lov å drømme seg litt bort i alt det fine de har på Kremmerhuset, og man sparer penger. Jeg liker at det er noe jeg deler med Nina.

Vi har kost oss med god mat foran TV'n. Vi har sittet inne i regnet og sett begge "Sex and the city" filmene, og drukket flere liter te.
Gud er så kul at vi nesten ikke har blitt bløte heller, til tross for det stygge været. Han passet på at vi var inne idet han sendte de værste regnskurene.

På søndag kveld dro vi på kveldsmesse/ studentgudstjeneste i Nidarosdomen.
Tenk at jeg har bodd i Trondheim i over et år, og dette var aller første gang jeg var inne i domen. Jeg har alltid hatt lyst til å se innsiden av den kirka, og det var helt utrolig nydelig. Det at det vi fikk vært med på kveldsmesse i tillegg var utrolig fint. Det var en skikkelig god og rolig atmosfære når vi kom inn i kirkerommet. Jeg er veldig glad for at jeg fikk dele den opplevelsen med akkurat Nina, og vi ble begge litt rørt av hele stemningen som møtte oss der inne.

Vi var ikke kjent med noen av sangene som ble sunget. Ikke en gang trosbekjennelsen var den samme som vi er vant til, men det var innmari godt å bare sitte der å være en del av det. De få gangene jeg er i kirka ellers, har jeg som regel vært med på planleggingen og har masse ansvar underveis. Dette gjelder nok Nina også.
Det var både lystenning og nattverd, akkurat det jeg trengte. Ordentlig påfyll. Kanskje jeg våger meg dit alene neste gang.

Vi gikk en tur langs elva også. Det er ganske fint der om høsten.
Jeg er så glad i Bakklandet, så jeg tok selvfølgelig med meg Nina dit på kafèbesøk. Det er forresten en av de tingene jeg elsker med høsten; å kunne kose seg inne med en varm kopp te eller kakao mens det både regner og blåser utendørs.

Selv om vi begge er glade i å gå å kikke i butikker, ble det litt shopping også. I alle fall på meg. Jeg kjøpte meg faktisk sko, av alle ting jeg egentlig ikke trenger, men bare vil ha. Jaja, jeg er ikke jente for ingenting heller.



Helga gikk utrolig fort, men det var som et lite høsteventyr. Fylt av kos, latter og mye fjås. - Som det alltid er når jeg er med Nina.

Nå sitter jeg og hører på det nye albumet til Melissa Horn og drikker vennskapste, mens jeg tenker over hvor heldig jeg er som har så mange bra mennesker i livet mitt. Deriblandt du, Nina gee!

Peace out!

Det føles så bra!

I går leverte jeg inn semesteroppgaven min i religionsvitenskap. Juhu!
Jeg er jo kjent for å vær et skippertak-menneske, og det slår aldri feil. Det finnes ikke en eneste gang hvor jeg ikke har vært frustrert over meg sjøl for at jeg begynner å skrive for sent. Men jeg ble ferdig denne gangen også, og slipper å tenke mer på det på en stund.

Når det gjelder lavkarbo, går det faktisk også ganske bra. Det er ikke så vanskelig som jeg først trodde. Det ligger så mye bra oppskrifter på nett, og når du først har satt deg inn i hva som er bra og ikke bra, er det egentlig ingen sak. Man kan jo til og med lage deilige kaker og konfekt som er lavkarbo! Jeg gleder meg allerede til jul! Jeg har tatt av meg noen kilo også, og det føles bra.

Lavkarbobølgen har jammen tatt av. Det snakkes jo om det over alt om dagen. Først er det superbra, så begynner nesten alle med det, også er det plutselig både usunt og farlig. Jeg har ikke satt meg veldig inn i det som har blitt sagt om hvorfor det ikke skal være bra, men jeg tenker at om det er pga. "alt fettet" som alle snakker om, så trenger det jo ikke være sånn. Det er i alle fall ikke sånn for min del. Jeg spiser ikke bare fett selv om jeg går på lavkarbo. Dessuten er det vel heller en moderat lavkarbo"diett" jeg går på. Jeg har i all hovedsak bare kuttet ut poteter, ris, pasta og brød. Også er jeg litt mer obs på karboinnholdet i ulike matvarer jeg kjøper.

Appropos det å kjøpe matvarer; jeg var på en helsekostbutikk her om dagen. Og der fant jeg en ferdig blanding til lavkarbobrød! Møllerens har også en blanding dem kaller lavkarbobrød, men der er karboinnholdet nesten 5 ganger mer enn det her.
Brød er kanskje noe av det jeg har savna mest. Selv om jeg har bakt flere ulike ting som erstatning, er det noe spesielt med ordentlig brød som jeg savner. Dermed tok jeg sjansen på den ferdige blandinga fra Funksjonell mat, hvor man kun skal tilsette vann.

I eska var det med en liten form også.
Og jeg er enig med dama i butikken; enklere enn det her blir det faktisk ikke.

Prisen derimot, 49 kr for et lite brød, er jeg heller skeptisk til. Resultatet ble veldig bra, og jeg syns det smaker mere brød av det her enn det jeg pleier å bake selv. Dessuten metter det veldig, og jeg har det en god stund selv om det ikke er så stort.

Kun 2,5 gram karbo per 100 gram, og ca 1 gram per skive. Dette blir nok ikke mitt daglige brød (ba-bam-ptsjj), men jeg tar meg kanskje råd til å kjøpe det en gang i blant.

Ellers; jeg skal omsider få kommet ordentlig i gang med treninga, som forhåpentligvis gir meg mer overskudd. Jeg kan ikke skryte av at det er det jeg har hatt mest av i det siste.

I morra kommer min kjære Nina på helgebesøk! Som vanlig har vi ingen problemer med å plukke opp tråden akkurat der vi slapp den, så det blir nok en helg fylt av latter og internhumor. Jeg gleder meg! Det ser forøvrig ut til at oktober blir en bra måned. Etter en periode hvor jeg ikke helt har vært meg selv, har jeg mange ting på agendaen igjen. Og det følses så bra!


Peace out!