Dagen før (den første) dagen

Tredje søndag i advent, og i morra braker det løs med eksamen. Som vanlig kommer det alltid brått på. Kan vel ikke skylde på noen andre enn meg sjøl for at jeg føler det sånn. Det føles så lenge sida sist jeg hadde eksamen, det er jo faktisk et halvt år sida, men likevel er jeg liksom ikke så veldig nervøs. - Og det gjør meg nesten litt nervøs! Jeg trur jeg har sånn noenlunde oversikt over stoffet, og jeg syns det er interessant. Samtidig er det jo litt koselig med eksamen også; du sitter der med pulten overfylt av ark, penner og noe ekstra godt i matboksen, for å spise deg gjennom over halvparten av tida (det siste der kan hende bare gjelder meg, da). Også er det jo et veldig sikkert tegn på at det snart er ferie!

Apropos noe godt i matboksen. Jeg har ikke bare lest over notater og lagd meg tankekart i dag. Jeg har også lagd knekkebrød. Lavkarbo-knekkebrødan har blitt forbruksvare det siste halvåret. Det er så enkelt, og så godt. Oppskrifta finner her, om du også har lyst til å prøve.

Jeg merker at jeg bare har lyst til å høre på julemusikk og bake masse! I år får jeg ikke juleferie før den 20. desember, og det er skikkelig deprimerende. Jeg er så klar for jula nå! Klart, jeg får lengre tid til å lese på den siste eksamen, og det trengs.

I kveld skal jeg se håndballkamp, Norge mot Nederland. Også skal jeg ta et siste overblikk over notatene mine. Heia Norge og break a leg til meg i morra!

Peace out!

Utadvent advent

Det er andre søndag i advent allerede, og det andre lyset i lysestaken er tent. Jeg vet jeg skriver det i nesten hvert eneste innlegg, men jeg får ikke sagt det nok; tida flyr!
Det har vært noen fine dager sida sist jeg skrev. Jeg har kost meg med Per Magnus-en mens han har vært hjemme på perm, og jeg har gjort koselige adventsting.

Jeg har selvfølgelig hengt opp julestjerna i vinduet, satt frem adventsstaken, og de fire lilla lysene er på plass på bordet. Jeg har drøkke julebrus, sett julekalender på TV, hørt på det beste jeg vet innen julemusikk, skrevet julekort, kjøpt noen julegaver, fått noen julegaver. I år som i fjor, var jeg så heldig å få pakkekalender av mamman min! Jeg kommer aldri til å bli for gammel til det. Det er så innmari koselig å åpne en ny, liten pakke hver eneste dag. Jeg har hengt den opp ved senga, slik at jeg kan starte dagen med å åpne en luke. På den måten motiveres jeg til å stå opp tidligere også.

Jeg må nesten nevne lavkarboen min igjen. Det er så innmari deilig, for no er jeg skikkelig inne i det. Jeg sliter ikke lenger med å finne ut hva jeg kan spise, og dermed føler jeg ikke at det er noe pes eller at jeg gjør noen spesiell innsats i det hele tatt, - men likevel går jeg ned i vekt! Hurra!
Siden det er advent, og snart jul, har jeg prøvd ut litt lavkarbo-snop. Jeg har lagd både karameller og bounty-barer i lavkarbostil. Det er digg med litt snop i eksamens- og adventstida, uten å få dårlig samvittighet.

Oppskriften på karamellene er veldig enkel:
2 ss meierismør
3 dl kremfløte
1 dl sukrin
20 dråper vanilje-essens

Du smelter først smøret, og tilsetter fløte og sukrin. La det koke opp under konstant omrøring, til røra blir tjukk og får karamell-farge. Det tar tid, men er absolutt verdt det! Tilslutt tilsetter du vanilje-essensen, før du heller røra over på et smurt bakepapir og lar det avkjøle.

Det blir ikke sånne harde, smørbukk-karameller. De blir ganske smuldrete, og ligner kanskje mer på fudge, men jeg elsker dem :)

Bounty-barene ble også veldig gode. Jeg må innrømme at jeg liker den ekte ikke-lavkarbo bountyen litt bedre, men det kan være fordi mine stod litt for lenge i kjøleskapet før jeg dyppet dem i sjokolade. De ble litt tørrere enn orginalen, men jeg kommer absolutt til å lage flere i jula. Heller lavkarbo-bounty enn ikke noe bounty i det hele tatt.

Oppskrifta finner du her, den er henta fra bloggen til fotballfrue.







Midt oppi all den gode stemninga som har vært, har jeg nesten glemt at jeg har eksamen. Uka som kommer blir jeg nok boende på dragvoll eller biblioteket. Det går så fort! En uke med lesing, så eksamen, så enda en ny uke med lesing, og en eksamen til. Så er det juleferie, med knappe fire dager forberedelse før jula er her for fullt. Litt julekos med familien, og forhåpentligvis mange, fine julegaver, og vips! - så er Per Magnus-en hjemme igjen også.

"Hvis du smiler når ingen andre er til stede, da mener du det virkelig."
- Andrew A. Rooney


Peace out!

What a wonderful world

Når jeg sitter på bussen og hører på musikk, og speider ut gjennom vinduet, tenker jeg ofte på hvor stor Gud er. Det er mye fælt i vår verden, men samtidig; så utrolig vakker og utspekulert den er! (om jeg kan bruke det ordet). Fjell, skog, vann, blomster, dyr, mennesker... Og det at årstidene vet nøyaktig når de skal skifte. Det blir som en helt ny verden såfort været snur. Jeg tenker ofte på sånt når jeg reiser, og speider ut av vinduet. Hele verden; det er jo et bevis i seg selv at Gud finnes! Når det kommer til big bang, som jeg ikke hadde tenkt å si så mye om akkurat i dag, har jeg den tanken om at det også var noe Gud skapte. Jeg trur liksom ikke det bare skjedde av seg selv... Det er flere kristne forskere som deler min mening her også, så det kan jo ikke være en helt dum tanke.

Noen ganger, egentlig litt for ofte, i min travle hverdag glemmer jeg Gud. Jeg blir så opptatt av mitt, og alle mine gjøremål. Alt handler liksom bare om meg. Uten Gud, trur jeg ikke at det hadde eksistert noen meg engang, og Gud vil jo mer enn gjerne at vi skal leve sammen med han. Det blir jo som om jeg skulle skapt et eller anna. En dukke som kom til liv, eller et barn, som kanskje er litt mer sannsynlig at jeg kan få til å produsere. - Så vil jeg jo ikke at barnet mitt skal leve langt unna meg, eller glemme meg fullstendig i sin hverdag. Men det er utfordrende.
Når jeg føler meg langt borte, og merker at jeg stesser avgårde uten å inkludere Gud, tenker jeg på sangen "He brought me this far". Hele den setningen er så spesiell for meg, den beyr noe helt spesielt. Nettopp fordi det er så utrolig sant. Jeg kan gjøre det så bra her i livet, eller dårlig for den saks skyld, men jeg hadde ikke kommet noe sted uten at Gud hadde ført meg dit. Så midt oppi alt, må jeg bare huske på at det er han som har fått meg dit jeg er i dag. - På godt og vondt.

"Han skapte skogen, og han skapte vannet
Han skapte skyers lek og vindens spill
Han legger varsomt hånden på din panne
og sier; det er godt at du er til"

Heldigvis er jeg så velsigna at jeg fremdeles har en fot innenfor menighetsarbeidet i Orkdal. Jeg tenker litt at det er Guds måte å minne meg på at han er der, ved å gi meg muligheten til å jobbe litt for ham på en anna måte. I helga skal jeg arrangere LysVåken, adventsnatt i kirka, for 11åringer i Orkdal. Det er veldig spennende, for jeg har fått hovedansvaret for planlegging og gjennomføring av opplegget. Utenom et par foreldre som skal være nattevakter, er jeg faktisk den eldste der. Det får meg til å føle meg gammel. Jeg har aldri sett på meg sjøl som voksen, jeg føler meg fremdeles som et barn. - Men kanskje det er en positiv ting, å være litt "barnslig" når man skal jobbe med en gjeng med 11åringer? Det er 26 påmeldte nå, og enda er det fler som vil være med. Jeg syns det er utrolig kult at barna vil være en del av kirka. Det er så viktig at man har tilbud for barn og unge i alle aldere.

Nå ble det mye snakk om Gud, men jeg følte det var viktig for meg å få skrevet det ned. Og jeg ser veldig frem til LysVåken-helg. Man får så mye igjen av å gi litt.

Ellers så har jeg det bra fortida. Det er mye lesing frem mot eksamen, men det er jo ikke nytt. Jeg har bestemt meg for å kun fokusere på to eksamener det her semesteret, og det har gjort meg mye lettere til sinns. I kveld kommer endelig min kjære hjem på perm, og juleshopping hjelper også veldig på humøret. Det er snart jul, folkens! Jeg får bare gjenta det jeg begynte hele innlegget med; what a wonderful world.

- Peace out!

Prosjekt: hold på dialekta! (2)

For ei stund tebake skrev jeg et innlegg om å holde på dialekta, for jeg merke så godt at dialekta mi sakte men sikkert forvinn. Jeg va fast bestemt på at jeg sku vær mer bevisst når jeg prate, OG når jeg skriv. Det va jammen et prosjekt som gikk fort i glømmeboka, gitt!

No som jeg ha fått (enda) en trønder i livet, merke jeg at jeg snakke så utrulig pent i forhold. Og som nevnt; trøndersk æ mye nærmar mi ega dialekt, så jeg skjønne ikke offer jeg ska snakke så sjukt bokmål. Men no som jeg har starta å prate sånn, føles det nesten unaturlig å gå tebake te de få dialektordan jeg har (eller hadde). Ska jeg plutselig bare snu om?
Det æ jo litt ironisk å, for de få gangan jeg faktisk klinke te med et dialektord, æ det jo ingen som skjønne hva jeg si! (les: "Tenkte kanskje å rese på sånn sjølforsvars-kurs." "Hæ? Sjøforsvaret?") 

Også æ det den standard greia når jeg møte nye folk: "Åh, er du fra Oslo? (...) Tynset?! Men dem snakker da ikke så pent der?" I know... Så æ det samma regla att, hvor jeg prøve å forklare at jeg faktisk har dialekt, men at jeg bli påvirka av andre, og at når jernbanen kom te Tynset vart dialekta utvatna i sentrum, og at innfløtteran ikke ha så mye dialekt osv, osv.

Men når jeg æ med pappa f. eks, legg jeg om ganske fort. Sikkert fordi han æ trønder. Det merka jeg så godt i går, når jeg satt på med han hematt te dem. Med en gang han kom, endra jeg tonefall og alt, det kom ganske naturlig. Og når jeg en sjelden gang æ på Tynset da, med de vennan som fremdeles har det sjarmerende tonefallet, og de ordan og utrykkan som jeg så gjerne sku hatt tebake i mitt ordforråd.

Hva ska'n gjør a? Er det noen tå dokk som har det på samma måten? Det her plage meg faktisk litt. Det går jo bare i glømmeboka så fort jeg åpne kjeften.. Og når jeg først ha begynt på ei setning i de peneste toner, føles det litt for sent å svitsje om.

FRUSTRASJON!

Tar gjerne i mot tips, folkens. Dialekt æ sjarmerende!

But 'til then;
Peace out!

So little time, so much to do

Det er veldig dumt av meg å blogge istedet for å lese. Lurer på hvor motivasjonen min er? Den har fordufta helt, trur jeg. Og det er egentlig litt skummelt med tanke på eksamen... Jeg trøster meg med at jeg er et skippertakmenneske, og at det somregel går bra. Men det er veldig mye som skal gjøres på kort tid, og jeg merker at jeg blir litt stressa. Og hva skjer når frøken Lilleberre stresser da? Jo, da blir a sjuk.. Så her sitter jeg da, med ullskjerf, ulljakke, ullsokker og varmeovnen på full speed, og tenker "detta har jeg ikke tid til!".


Når jeg ikke sitter å tenker på alt jeg egentlig burde ha gjort, driver jeg nå med denna lavkarboen min da. Jeg har vært flink med trening i det siste også, og det gir visst resultater. Jeg har faktisk gått ned 9 kg sida jeg kom hjem fra USA i juli! Det er nesten 10 kg altså! Er selvfølgelig mer imponerende å høre om de som går ned sånn 20-40 kg, og de beundrer jeg virkelig. Men for meg er 9 kg ganske mye. I flere år har jeg har prøvd alt for å bli kvitt et par kilo, men aldri fått det til. Derfor er det ganske deilig at de klærne jeg en dag håpa på at jeg kunne få brukt, endelig passer på ordentlig! Juhu!
Målet mitt var å prøve lavkarbo frem til jul og se om jeg ble fornøyd med resultatet. Jeg fører logg til og med, så jeg har oversikt. Det skal bli spennende å se om jeg fortsetter å gå ned, eller om jeg stopper opp. Et par kilo til håper jeg at jeg klarer.


Vennene mine sier jo at jeg ser bra ut, de sa det til og med før jeg begynte på lavkarbo. Men det handler ikke alltid om hva andre synes, for meg er det her viktig for at jeg sjøl skal føle meg bra.

Sist jeg var hjemme dro jeg og mamma på en liten shoppingrunde. Og jeg fant meg både en ettersittende kjole (noe jeg aldri har villet gå med eller følt meg vel i før), og en jumpsuit (noe jeg aldri trudde jeg kunne kle, sånn helt seriøst). Men det endte nå opp med at jeg kjøpte begge deler, og det er litt stas!

Nå skal jeg bare prøve å bli frisk, og virkelig gi jernet når det kommer til lesinga. Blir vel boende på lesesalen fremover. En viss person kommer jo snart hjem på perm igjen også... og da kan jeg jo ikke ha det travelt ;)

Peace out!

Långa nätter

Det har det vært mye av i det siste. Jeg har hatt armyguy-en min hjemme på perm. Da ble det noen lange netter. Men type fine, lange netter. Hvor man aldri blir trøtt, spiser is og prater i timesvis.

Så er det de litt mindre morsomme lange nettene nå da. Hvor man faktisk er trøtt, men ikke får sove. Hvor man ligger og ruller rundt i den store senga og tenker at "nå er det bare fem timer til jeg må stå opp! Sove!" Hvor man fryser fordi vinteren er like rundt hjørnet, men man må ha vinduet oppe. Hvor man omsider sovner og sover skikkelig godt like før vekkeklokka begynner å synge "Man in the mirror", for å gi meg en mjuk start på dagen.

Tittelen på innlegget mitt er tittelen på en Melissa Horn-låt. Hun spiller på Samfundet i dag, og jeg fikk akkurat ikke kjøpt billetter. Veldig irriterende. Fint for meg at jeg er veldig flink til å kose meg med albummene hennes på egenhånd. Tekstene hennes er helt fantastiske. Tror ikke jeg har funnet en eneste låt jeg ikke kjenner meg igjen i.

"Långa nätter
där ute finns en värld av långa nätter
och jag sitter vid fönstret i mitt rum
och blickar ut över stadens alla ljus"

Peace out!